Her om dagen hørte jeg på et innslag på P3 som jeg syntes hadde en veldig ensidig vinkling: “Vil du være tynn og sulten eller feit og glad?”

Den tittelen var nok ment for å provosere litt, men ofte er det faktisk sånn at det er enten eller. Altså, hvorfor?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For det første trenger det ikke å bety en person som  er tynn går rundt og er konstant sulten. Eller om man har noen kilo ekstra på kroppen så er man lykkeligere? Ofte er det vel også motsatt.

For det andre så trenger det ikke å automatisk bety at en tynn person er aktiv og spiser sunt og variert slik at han eller hun får i seg alle næringsstoffer og vitaminer som kroppen trenger. Akkurat på samme måte betyr det ikke at en som er overvektig automatisk har et dårligere kosthold enn en som veier mindre?

Hvorfor skal det være så fokus på utseendet og dømme utifra dette. Både undervekt og overvekt sliter på kroppen INNVENDIG. Og selv om man er “midtimellom” så kan et dårlig kosthold, inaktivitet og lite søvn også få negative fysiologiske OG psykologiske effekter på steder man ikke kan se, nemlig på innsiden.

Når skal folk begynne å bry seg om det? Igjen så vil jeg presisere at det gjelder å blant annet spre kunnskap om hvordan man bør spise/drikke for å forebygge livsstilsykdommer – ikke slankekurer eller lavkarbodietter for å enten bli tynn for å passe inn i en størrelse 34, eller kun leve på eggehvite og anabole steroider for å se ut som Hulken.

Man ser ikke hvordan kroppen har det innvendig og hvilke risikofaktorer som disponerer for sykdommer i din kropp kun ved å sammenligne seg selv med andre. Det er jo en kjent sak at  overvektige har større risiko for å utvikle hjertekar-sykdommer og diabetes, men hvor mange “tynne” kjendiser er det ikke som for eksempel røyker og heller i seg litervis med alkohol. Er dette så mye sunnere?? For å ikke snakke om narkotiske stoffer? Og er det noen som egentlig vet alle bivirkningene ved anabole steroider eller for eksempel bloddoping??

Det er jo en evig diskusjon om det å være tykk eller tynn og det å konstant slite etter et perfekt kroppsideal. Men hva er egentlig et perfekt kroppsideal?

Ja, greit jeg har for eksempel de minste puppene i verden, men lider jeg noen nød av at gutta faktisk ser meg i trynet når jeg snakker med de, eller at jeg ikke vil putte fremmedlegemer inn i kroppen min og dermed kanskje få vondt i ryggen på grunn av altfor store bryster som ikke er ment til min kropp? Nei, vet du hva, jeg vil ikke risikere helsa eller kroppen min for noe jeg selv ikke ønsker å oppnå.

Eller trenger jeg alkohol for å ha det gøy eller tørre å danse når jeg er ute på byen? Nei, folk får ta meg som jeg er. Jeg gidder ikke ikke å helle innpå med noe jeg synes smaker dritt og som gjør meg til en person jeg ikke er og gir meg skallebank 2 dager etterpå bare for å tørre og snakke og bli kjent med andre mennesker? Da kunne det fort blitt vanskelig å være journalist i hvert fall.

Hvorfor hele tiden slite etter det man ikke har? Hva med å faktisk være glad for det man har? For de fleste av oss har jo en sunn og normalfungerende kropp, da skulle man jo tro at man vil ta godt vare på den også slik at den vil fortsette å fungere normalt? Fokuser på det positive, ikke det negative. Det gjelder i livet generelt. Det er altfor skjørt og kort til å kaste bort tiden på dritt.

Et riktig og perfekt kroppsideale for deg selv er nettopp din egen kropp. Har du tenkt på det noen gang?

Med vennlig hilsen en litt provosert, men fornøyd Silje Bjørnstad.