Det er ingen hemmelighet at disse to skapningene betyr mye for meg:
Sara:
og Lexie:
Så når jeg er hjemme tilbringer jeg en del tid med disse to 🙂
Forresten, i går tok jeg med meg den yngste av de på en liten joggetur. Og med en gordon setter som så vidt har fylt ett år der instinktet er på topp og vel så det, så kan du bare glemme å ha vanlig bånd på dyret og prøve å jogge samtidig. Hvis du ikke har kjempelyst til å få skulderen og armen dratt ut av ledd da…
Uansett, et magebelte med “strikk-bånd” og sele på hunden er et mye bedre alternativ.
Men jeg har tydeligvis undervurdert både krafta til bikkja samtidig som jeg har overvurdert min styrke til å stå i mot, for her er det ikke hundeeieren som lufter bikkja….
….her er det bikkja som lufter hundeeieren… Det dyret bare dro og dro, og lille meg med minimal styrke i kroppen hadde ingen andre valg enn å bare følge etter. Jeg har vel aldri jogga den vanlige runda der så fort noensinne, så det hadde jo sine positive sider også. Samtidig fikk jeg trent magemusklene jeg ikke har der jeg lo meg i hjel fordi jeg faktisk ikke klarte å stoppe å løpe. Det må jo ha vært et helt fantastisk bra syn der bikkja bare piler noen meter foran med meg “hengendes mer eller mindre ufrivillig bakpå”.
Jeg hadde jo ikke sjans til å ta bildet av hvordan det hele så ut, men her er hvertfall et inntrykk fra min vinkel….
I tillegg til å leke seg i skogen og jage fugler så elsker Lexie å leke. Det er da særlig å kaste ball eller å kaste denne gummigrisen som er ønskelig aktivitet. Noe man merker sånn cirka døgnet rundt. Jeg har et ambivalent forhold til den derre grisen…
Jeg tror hun har lært det blikket fra meg….
Men nå er hjemturen straks over og jeg skal busse innover til Oslo senere i dag.
Forresten, til du som lurte på dette:
Svarene kommer i kveld! 🙂
– Silje Bjørnstad –
