Bare vondt og uvitende

Hei og god lørdag!

Det har vært stille fra denne kanten et par dager og det skyldes rett og slett fordi det har vært noen ordentlig vonde døgn.

Torsdag morgen våknet jeg opp med feber og forkjølelse, så da ble det dyne på sofaen, nesespray, paracet og kleenex til frokost. Senere samme dag får jeg en telefon om at vår kjæreste Lexie er blitt påkjørt og hun må inn til Veterinærinstituttet i Oslo og det var usikkert på om hun ville klare seg. Etter den beskjeden gråt jeg omtrent ustanselig til langt på kveld og jeg har fortsatt gråte-intervaller. Uansett så bestemte jeg meg for å møte pappa og Lexie da de kom inn til veterinæren her i Oslo, ikke tale om at den hunden skulle forsvinne fra meg uten at jeg fikk sagt ordentlig “ha det” hvis det skulle ende på verst tenkelige måte…

Da vi kom inn til veterinæren lå Lexie for seg selv med drypp, masse slanger og maske på ansiktet og hadde veldig høy pustefrekvens. Utrolig nok viste røntgenbilder ingen brudd, men at det lille vesenet hadde fått seg en skikkelig smell var det ingen tvil om. Hun klarte ikke å stå oppreist og ble bare enda mer stresset over å se oss og pusten gikk da enda fortere. Så det beste var å la henne ligge der og bare vente å se hvordan det ville gå. Det var så vondt. Det var så vondt å ikke kunne gjøre noe for den uskyldige klumpen, verdens søteste og snilleste bestevenn.

Dagen etter ble det tatt flere undersøkelser og bilder – det viste at den ene lungen ikke fungerer som den skal, nakkevondt, samt noen små indre blødninger, men dette kunne ikke veterinæren gjøre noe med. 

Kroppen og immunforsvaret mitt hadde nok ikke akkurat fått en positiv boost av å oppleve dette, så denne dagen følte jeg meg som et totalt vrak, både fysisk og psykisk. 

Mamma og pappa kom innover igjen til Oslo for å hilse på Lexie og helt utrolig nok så virket det som hun nå ville klare seg. Jeg begynte selvfølgelig å gråte igjen da jeg så den svarte klumpen i innhegningen hos dyrlegen, men nå fikk vi alle fall kose med henne, men hun klynket og pep så hun hadde nok store smerter. Men hun klarte nå å stå på alle fire og vakle seg litt bortover gulvet. 

Dyrlegen mente i tillegg at vi kunne ta henne med oss hjem, med smertestillende tabletter og beskjed om å ta det veldig med ro, forståelig nok. Hvis Lexie viste tegn til at hun trenger mer smertestillende, skulle vi reise til dyrlege. 

Så ble det presisert at de ikke kan gjøre noe med den lungen som er “kollapset”, men at dette er noe hundekroppen må ta hånd om selv. Hvis Lexie begynner å puste veldig raskt eller at vi opplever at hun sliter med å få i seg nok oksygen må vi rett til dyrlege. Så det er fortsatt ikke hundre prosent om alt går bra, men det ser i alle fall lyst ut, og man må jo bare håpe på det beste. 

 

Nå er Lexie hjemme på Finnskogen og jeg reiser hjem på mandag kveld. 

Jeg vet ikke om det er mulig å forstå den kjærligheten og omsorgsfølelsen man har overfor et dyr hvis man ikke er i samme situasjon selv, men her i gården er den firbeinte som et familiemedlem og Lexie er min beste venn og verdens beste turkamerat. Herregud hvor glad jeg er i den hunden.

Men det er altså grunnen for at det har vært litt stille. Ikke har jeg trent eller laget noe spennende mat de siste dagene heller, så ikke noe nytt å melde på den fronten 😉 Det blir lite matlyst og null trening da kroppen ikke fungerer som den skal, og jeg er fortsatt ikke hundre prosent. Men jeg håper på en liten røre-på-seg-runde i morgen i alle fall. Hodet har i alle fall KJEMPELYST!

God helg <3

– Silje Bjørnstad –

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg