God søndag! 

I dag har jeg møtt min “AF-coach” der vi snakket litt om “målvekt”, mat, form og ikke minst trente på poseringer. Det er nå nøyaktig sju uker til konkurransedag og jeg er offisielt påmeldt på Sandefjord Open:

Litt om trening og kosthold de siste ukene:

Forrige søndag begynte jeg på “Diett Boost”, noe som betydde enda litt færre kalorier ved å hovedsakelig redusere karbohydratene. Det har gått overraskende bra, jeg har nok hatt litt mer utpreget sultfølelse den siste uka enn tidligere i oppkjøringen, men likevel ikke noe plagsomt sulten eller skrikende mage. Og jeg sulter virkelig ikke altså! Jeg kjenner bare at når jeg først blir sulten, så er jeg plutselig skikkelig sulten, men da er det jo bare å spise 😉 Jeg har fortsatt ingen cravings eller søtsug, men som jeg har nevnt tidligere så handler også dette om den mentale innstillingen og hva man “selv utsetter seg for”. Jeg vet hva jeg skal spise og hva jeg ikke skal spise, og er fullt innstilt på den maten jeg skal ha i meg, fremfor å “fokusere” på det jeg ikke skal/kan spise. Så unngår jeg også å ha eventuelle fristelser i leiligheten/i nærheten. Uansett så har jeg nok av alternativer å velge mellom fra matplanen slik at det blir god variasjon og mange forskjellige smaker. I tillegg så er jeg en person som bare er ekstremt flink til alltid å fokusere på det positive, og det er digg å ha maten klar i matbokser til enhver tid, vite hva man skal spise slik at man slipper å bruke flere timer på å glo i butikkhyllene, og ikke minst så lager jeg jo mat som smaker godt slik at matglede er en stor del av måltidene. Altså, hvorfor tvinge i seg mat som ikke smaker digg liksom…

Når det gjelder treningen så har jeg persa i både dips og pullups den siste uka. Men med lettere kropp å dra på så er jeg ikke akkurat overrasket over det ;p I forhold til lungebetennelsen så er jeg nå ferdig med antibiotika og jeg har såvidt begynt med roing og kondisjonstrening igjen, og selv om jeg tar det rolig så føles det hvert fall bra ut! Og ikke minst så har jeg (bank i bordet) ikke ennå hatt noen hosteanfall etter økta. Så det er motiverende og en god følelse som jeg tar med meg videre.

Og da blir man gladlaks da:

Og så er det disse poseringene – de kommer seg de også, men det er fortsatt bare å øve, øve, øve. Det er mange detaljer som man skal tenke på og få på plass.

Uansett – jeg er fortsatt supergira og supermotivert til å få vist det jeg kan på scenen i mars, både når det gjelder styrke og fysikk/poseringer.

– Silje Bjørnstad –