Hei mandag!
I går var jeg og Fredrik med på Viking Race som ble arrangert “like oppi her”, nemlig på Oslo Skisenter i Grefsenkollen/Trollvannsstua. Dette blir omtalt som “et hinderløp for voksne i naturen”. I juni var jeg med på Toughest Viking, en hinderløype på 1 mil på Tryvann i Oslo og dette var rett og slett bare supergøy.
SILJE FØR OG ETTER LØP: 
Forventningene til Viking Race var derfor ganske så høye og i tillegg skulle Fredrik være med på sitt første hinderløype-lignende-løp så motivasjonen og lysten var i alle fall på topp før løpet. Så kom vi dit, én time før start (fordi det stod at det å møte opp minst én time før start var viktig), men da vi var på plass i god tid før start så var det lite som minnet om “løpestemning”. Det var ingen musikk, ingen stands å besøke, ingen oppvarmingsplattform/oppvarmings-intiativtakere (større løpearrangementer pleier å ha egne oppvarmere som står og “pumper” opp stemningen på egen scene etc), speakeren som så vidt snakket var dessverre heller lite engasjerende og lyden var uansett så dårlig at vi ikke hørte hva som ble sagt. Hvorfor var det så viktig å være der minst en time før start når det ikke var noe som skulle registreres, ikke noe som skulle informeres om eller what-so-ever?! For å si det sånn så er det mye annet jeg kunne brukt den timen til annet enn å stå å vente på å få løpe.. Og det var jo ikke som det var første gang at Viking Race ble arrangert, så jeg mener at de burde rett og slett ha vært mye bedre forberedt.
Rett før start fikk vi også vite at vi måtte løpe den samme løypa to ganger (og dermed gjennomføre akkurat de samme hinderne to ganger…), fremfor å faktisk løpe én mil med ulike hindere gjennom en hel løype. For min del var ikke akkurat DET så særlig motiverende å høre før vi skulle begynne løpet.
I tillegg var det mest løping i skog og ikke minst opp og ned slalombakkene i Grefsenkollen, og sammenlignet med Toughest Viking var dette mer som et motbakkeløp i terreng enn et hinderløp. Å betale 790 kroner for å løpe opp og ned bakker i Grefsenkollen (som jeg bor 15-20 minutters spasertur unna) føltes etter hvert veldig meningløst ut (i alle fall når det ligger i bakhodet at “dette skal jeg igjennom en gang til….”).
Samtidig så hadde jeg ikke lada opp kroppen godt nok når det gjelder matinntak (å leve på underskudd og lavkarbo dagene før pga diett/konkurranseoppkjøring er nok ikke det smarteste jeg kunne gjøre – så jeg tar den 😉 ).
Jeg var ikke sulten eller tørst, jeg bare merket at jeg til slutt hadde null lyst, null kraft og null energi til å løpe. Dette førte også til at jeg gikk helt ned i kjelleren mentalt sett. Altså, jeg var bare drittlei og tenkte bare på “alt det andre jeg kunne ha gjort” fremfor å løpe rundt i et terreng jeg fint kan gjøre hvilken som helst annen dag, GRATIS.
Jeg vet at sånne løp kan være en like stor mental utfordring som en fysisk utfordring, og jeg fikk i alle fall med meg den erfaringen fra Viking Race. ;p Uansett så var jeg jo fast bestemt på å gjennomføre, men den siste delen av løypa gikk alt bare på autopilot. Beina gikk fremover, hinderne i seg selv var null problem (morsomt og problemfritt å svinge seg i monkeybars og klatre i tau 😉 ), men hinderløp-gleden som jeg fikk underveis i Toughest Viking var helt borte.
Men løypa VAR tøff, det har også flere elite-løpere bekreftet, og flere sa også at manglende informasjon og generelt dårlig arrangement førte til at de ikke lenger vil delta i flere Viking Race-løp fremover. Ikke nok med det, løypa som skulle være «10 kilometer» var i stedet 11,4 kilometer. I det store og det hele betyr ikke en kilometer fra eller til noen rolle for meg altså, men det blir bare en ekstra negativ greie med tanke på at det fra før av er null informasjon etc.
Jeg har uansett kjempelyst til å være med på et tredje hinderløypeløp, nemlig Toughest (og/eller kanskje X-Run). Neste Toughest-løp arrangeres 3.september i Holmenkollen, men jeg må nok vente til neste år for å bli med igjen med tanke på at jeg nå må holde 100 prosent fokus på NM i oktober. Det er jo kjipt å ikke kunne gi alt samt å risikere seg for å bli skadet.
Været var i alle fall perfekt i går, og jeg kom meg i mål og fikk medalje. Jeg presiserer at dette er MIN subjektive opplevelse og mening om arrangementet, og at det selvfølgelig er mange andre som sitter igjen med et helt annet inntrykk.
– Silje Bjørnstad –
Hei. Jeg bruker å lese en del artikler på side2.no, og har vært innom bloggen din tidligere. Idag oppdaget jeg at du sto oppført som journalist på toppsaken til side2, om isabell raad. Hvordan er det mulig at du både er ansatt av side 2/nettavisen (?) Og blogger for de samtidig? Hørest fryktelig lite profprofesjonelt ut. Mvh journalisstudent som lurer på hvor grensen mellom journalist og blogger går?
Anonym: Hei og tusen takk for kommentar og spørsmål! Skjønner godt at dette kan være forvirrende, men først og fremst går jo grensa der du selv nevner, nemlig det å kunne skille mellom å være journalist for Side2-Nettavisen (objektivitet) versus det å være blogger (subjektivitet). Som journalist i Side2/Nettavisen kan jeg for eksempel aldri bruke meg selv som kilde eller ytre mine meninger i en redaksjonell sak med min egen byline, slik som man kan for eksempel kan på en blogg. Jeg har heller ikke lov til å ha den standard blogg-kontraken som andre Side2-bloggere (med andre ord at jeg får betalt får antall klikk etc). Helt ærlig får jeg ingen ekstra inntekt for å blogge 🙂 )
I tillegg er blogginnlegg som frontes på Side2/Nettavisen godt tydelig markert med at det faktisk er henvisning til et blogginnlegg og at man da kommer inn på en personlig blogg hvis man klikker seg videre på lenken.
Det er mange journalister som har en egen blogg i et mediehus de er knyttet til, men da skal innlegget merkes som blogg/kommentar/personlig mening. For eksempel har Nettavisens sjefsredaktør egen blogg som støtt og stadig er Nettavisens egen toppsak, men da er innlegget markert med blogg.
Var det noe oppklarende?