Jøss, da var det allerede tirsdag og faktisk snart onsdag. Jeg ligger og sløver på sofaen mens jeg venter på at kjæresten min kommer hjem fra jobb.
Viktig informasjon for almennheten:Jeg er så himmla smart jeg. Jeg er så smart at jeg sa ja til tannlegetime klokka ÅTTE i morgen tidlig når de ringte fra “Tannlegene i Bogstadveien” for å høre om jeg ville komme på den årlige tannsjekken. (De gir meg studentpris selvfølgelig). Så da må jeg jo pokker meg opp sånn før klokka blir syv for å ta trikken helt til Majorstua – LURT Silje, Kjempelurt! Men men, det er jo litt digg å komme seg opp om morgenen også.. Viktig å tenke positivt!
Her om dagen fant jeg forresten ut at jeg tror jeg hadde gjort det jævlig bra som stand-up-komiker. Jeg liker å tro at folk synes jeg er morsom, og jeg synes faktisk det er like stas enten om folk ler med meg eller av meg. Så lenge jeg gjør folk glad så er det det viktigste. Jeg husker også veldig godt at en gang på ungdomsskolen skulle vi jentene i klassen beskrive hva som ville ha vært den ultimate jenta med egenskaper fra alle oss forskjellige jentene. Og uten å nevne navn (jeg skriver fiktive navn) så lød det noenlunde som følgende: Det mest perfekte ville vært å ha huden til “Klara”, puppene til “Cecilie”, håret til “Karianne”, beina til “Nina”, rompa til “Marita”, neglene til “Jannike”, nesa til “Pernille”, og så videre. Også kom vi til meg da, og da lød det som følger: Ja, da vil vi ha….. hmmm… jaaaa…. ja, humoren til Silje!!”
Yes liksom, her har de ramsa opp alle mulige kroppsdeler og feminine kvaliteter og så av meg skulle “denne perfekte jenta” hvertfall ikke ha noe fysisk, men hun skulle da være like morsom som meg. Når man er fjorten år, har null selvtillitt og er misfornøyd med absolutt ALT hjelper det jo jævlig mye å få det bekrefta at kroppen din faktisk ikke duger til noe annet enn å si morsomme ting. Men det trengs jo det også! Og for å si det sånn: Kropp og utseende kan fikses på, men humoren og mine morsomheter er det ingen som kan trene seg til eller få kjøpt slik som for eksempel hold-in-strømpebukser på h&m. Så det så. Jeg vant.
Og apropos ungdommen. De er virkelig fascinerende, og særlig språket deres er særdeles fascinerende. Fordi, nå for tiden gjelder det tydeligvis å si minst mulig i hver setning, og allikevel forstå hverandre uten problemer.
For eksempel så er dette det som dagens ungdom ville ha kalt en gammeldags samtale med bruk av unødvendige mange ord. Bare se for deg to kompiser som møter hverandre på gata. For noen år tilbake ville de kanskje snakka noe lignende som dette:
“Hei!”
“Hei! Hva driver du med i dag da?”
“Ikke noe spesielt. Skal du ut i dag du eller?”
“Jeg vet egentlig ikke jeg. Kanskje, kanskje ikke.”
“Hæ? Er du seriøs? Ingen planer?”
“Hmmm, hadde du tenkt deg ut da?”
“Ja, så klart! Det er jo helg vet du! Det må benyttes!”
“Tja, joda, det stemmer jo det. Det høres kult ut. Da blir jeg med ut jeg også!”
“Så bra! Da sees vi etterpå! Ha det bra!”
Mens i dag blir samme samtale fortalt noe som i denne duren:
“Yo!”
“Sup?” (uttales “søpp”)
“Ikno spes. Ut eller?”
“Vetke”
“Serr?”
“Du?
“Seff! Helg vett!”
“Kult, joiner!”
“Fett!”
Det er om å gjøre å bruke færrest mulig ord, og gjerne engelskinspirerte ord og ord-forkortelser. Det å snakke og bruke ord som står i ordbøkene er tydeligvis oppskrytt. Men det verste her er jo at jeg selv blir påvirka av de hormonsprengte og forvirra tenåringene. For ordet “Seriøst” og “Selvfølgelig” finnes ikke lenger i mitt vokabular. Nå går det i “Serr” og “Seff” uten at jeg egentlig tenker over det. Og dette er farlig for en som kaller seg journalist og som skal skrive både seriøse (og fullt ikke så seriøse) artikler og blogginnlegg i tiden fremover!
Og jeg skjemmes. Jeg skal dermed starte Norges første “Tilbake-til-godt-norsk-språk-rehabilitering”, og jeg er pasient nummer 1. Når jeg er utskrevet skal jeg melde meg på Stand-Up-Festivalen.
Serr.
– Silje Bjørnstad –
