A-aaa, da er det straks 2008. Nyttårsaften på mandag skal feires med gode venner og jeg har tatt på meg ansvaret med å diske opp 3-retters middag der hovedingrediensen vil være kalkun. Mamma har tilogmed forklart meg hvordan jeg skal dra ut innmaten for så å koke kraft av den for å igjen lage saus. Yummy…

Ellers så var det litt allright å komme hjem der man kan jogge i skogen, hjemmelagde middager og siste nytt fra hjembygda si. Og jada, fra sist gang jeg var hjemme er 2 stk blitt smelt på tjukka, the one and only møbelforretningen er lagt ned og nære slektninger hadde fått ett mindre heldig og overraskende møte med elgen.

Oh, ellers så var jeg på ekte bygdefest med lokalbandet "Breie Baller" i går, interessant band det, bare på helt feil måte. Men var en god del mennesker utpå og fikk møtt mange jeg ikke har snakket med på lenge.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

 Fri. Ferie. Fabelaktig. Fantastisk. Finally.

Der ja. Nå. Nå. (Selv om dette sikkert oppfattes som kjente fraser av noen av dere og muligens kan få herlige assosiasjoner til disse små-ordene, er det dessverre ikke sex jeg skal skrive om denne gangen. Det får bli neste gang.)

Men NÅ er det juleferie-begeistring og rusk-rask-prat som gjelder.

De siste ukene har bestått av eksamener, stress og annen skolebasert-faenskap. Men i denne perioden har jeg blitt bevisst på en morsom sak. Jeg har nemlig oppdaget at rundt 00.30 er det punktet på døgnet jeg har mest energi. Dette kan jo i noen tilfeller tolkes som vel og bra…. Men de siste dagene har jeg bare vært irritert over å ikke klare å sove når jeg hadde planlagt. "Jeg vil, jeg vil, men får det faen ikke til." (Sikkert også en kjent setning av noen av dere i diverse kontekster) Anyway, vi går videre. Så disse energitoppene mine har blitt brukt til eksamens-skriving, husvask, friendsepisode-titting og intern gammeldags humor mellom meg og Eli Mette.

Men nå, NÅ slipper jeg dårlig samvittighet for å ikke legge meg i noenlunde vettug tid, og jeg slipper å våkne av den irriterende digitale mobil-vekke-klokka.

Hermeneutikkforståelse, retorikk-kunst, diverse språk-aspekter og diskurs-analyser in my ass. Nå er det ferie. Fy faen så digg.

Og her sitter jeg igjen 00.30 uten angst for å måtte stå opp tidlig, uten angst for å måtte finne en konklusjon på en eller annen eksamens-besvarelse og uten angst for å rekke ditt og datt neste dag.

Den virkelige moroa starter lørdag kveld. NÅ blir det førjuls-festival som essensielt vil inkludere fyll fra førstkommende helg og utover.

Lørdag er det fest i fagerheimgata og ut på byen, søndag er det danskebåt med god fjortissfyll, mandag er det "gammeldansk" i Køben, tirsdag er det igjen fjortissfyll på danskebåt, onsdag er det ut på byen med engelsk-backpacker-friend, torsdag er det pause, og fredag er det Trysil-visitt med snowboarding og after-ski.

Hva mer er det å fortelle…

Uhm, jo, jeg har kjørt uten gyldig trafikk-kort i 2 uker og venter egentlig bare på å bli tatt, jeg mangler 2 julegaver, jeg skal lage kalkun-middag inkludert forrett og dessert på nyttårsaften, jeg fikk sjongleringsboller av Kjersti i posten(!) ,  og jeg overlevde julebord og utvekslet en interessant samtale med en tilsynelatende hyggelig nabo da jeg kom hjem på natta. Og apropos naboer: jeg så vår kjære kjellerbod-mann her en kveld. (noe jeg ikke satte så stor pris på, siden det da betyr at han fortsatt er velkommen her). Men ja, julebord. Det var moro! Jeg vet vi fikk drikke-bonger, jeg husker jeg satte stor pris på gløgg og øl, og jeg tror jeg klarte å IKKE drite meg ut. Med andre ord, det var en vellykket kveld.

Ellers så er det blitt utrivelig kaldt.  -6 gradejævler viste temperaturmåleren i dag tidlig.

Ah, en tørr, men genial vits i den forbindelse:

Den ene frysende pingvinen til den andre:

"Je-jeg ha-ha-hakker t-t-tenner" sa den ene.

Da svarte den andre: "Jeg hakke tenner jeg heller" .

Nå skal jeg gå å legge meg. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg selv vil. Ferie sa du? Værsågod Silje. Velfortjent.

 -Silje-

Trikken kan tolkes for mange å være et utfordrende sted å befinne seg på. Etter de fire trappetrinnene inn til selve vognen starter en uforutsigbar reise. Først er det jakten på hvor man skal plassere seg. Selvfølgelig er det sjeldent et ledig dobbeltsete, og man må raskt trekke en konklusjon om hvor vidt det er best å ta seg friheten ved å dumpe ned ved siden av en annen passasjer eller om man bør velge å stå på egne bein.

Velger man det første alternativet prøver man å plukke ut en som tilsynelatende ikke har sett deg først. Det virker nemlig ikke altfor tiltrekkende å sette seg ved siden av en som har studert deg med et intenst killer-blikk siden du kom på trikken.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Får man et midtgang-sete starter arbeidet med å plassere blikket ditt. Det berømte trikke-blikket slår aldri feil: Rett  opp eller rett ned, aldri direkte øye-kontakt med andre. Får du derimot tilfeldig blikk-kontakt starter konkurransen med hvem som taper og må flytte blikket sitt først. Eller er du mer av den sjenerte typen kan man gjøre det helt motsatte å bare late som man ikke har lagt merke til personen i det hele tatt.

Noe av det jeg liker minst ved trikken er setene der to og to er vendt mot hverandre. Her er man dømt til å bli møtt av noen blikk enten det er fra personen/personene som sitter ovenfor, på andre siden av midtgangen eller lengre foran/bak i trikken avhengig av hvilken vei du selv sitter. Og her er det klart at man kan kjenne angsten. Angsten for å se helt jævlig ut, angsten for å lukte svett, angsten for å sitte feil osv.

Man kan jo også være så heldig å få sitt eget dobbelsete. Men friheten varer sjeldent lenge. Middelaldrende kvinner med BMI over 40, nyankommende turister med flere kofferter og taxfree-poser og menn med utenlandsk opprinnelse og et terrorist-uttykk så skremmende er noen av de jeg selv har måtte erfart å dele sitteplass med.

Etterhvert kommer holdeplassen som var målet for reisen. Hvordan man hinter til at man ønsker å forlate sittestedet kan gjøres på flere måter. Selv bruker jeg teknikker som å løfte opp veske/pose, eller hva jeg nå måtte ha med meg, opp på fanget, eller I-pod kan slukkes og legges i lomma, et lite blikk med retning til midtgangen, eller et vennlig "unnskyld?" i håp om en forståelse om at man ønsker å slippe ut.

Velger du derimot å stå er du allikevel ikke reddet fra anstrengende trikkesituasjoner. Er det trangt om plassen føler man kanskje en litt ubehagelig nærhet av med-passasjerer. Men for enkelte hannkjønn kan din nærhet faktisk tolkes som behagelig uten at jeg ønsker å gå videre med konkrete eksempler…

Enda verre kan det bli om trikkesjåføren må bråbremse og man må bruke de bak seg som støtteapparater for å ikke velte. Og igjen skal du fort ta en ny vurdering: Skal man le av hele situasjonen, eller skal man uttrykke sinne og flauhet via himling med øynene og et høyrøstet sukk?

Vel, flere teorier og synspunkter mottas med glede. Etter ett halvt år på medier og kommunikasjon på Høgskolen er jeg ødelagt i form av at jeg tolker og analyser så godt som alt og alle rundt meg. Og det er særlig på trikken jeg har gjort oppsiktsvekkende oppdagelser om oss mennesker. For å si det sånn, mimikk og kroppsspråk sier mer enn ord.

Uansett, bruk trikken, miljøvennlig og mye interessant å se på. 

-Silje-

 Det slo meg her om dagen. Jeg lever på gule post-it-lapper og huskenotater på mobilen min. Klarer meg faen ikke uten. Bare jeg skal en kjapp tur på butikken trenger jeg en liste for å huske alt jeg fant ut jeg trengte. Det er flaut. Jeg har korttidsminne verre enn den klassiske gullfisken. 

Nøklene eller mobilen min er jeg også flink til å legge på lure steder som skal vise seg å ikke være så lure allikevel. Det verste kan være de gangene jeg tusler til et bestemt sted, men da jeg ankommer målet har resten av planen bare forsvunnet ut av hodet. Irriterende. Svært irriterende. Jævla digresjoner som plutselig dukker opp.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Greia er vel i bunn og grunn at jeg er så lite flink til å fullføre ting jeg burde ha fullført her og nå. I stedet er jeg flink til å utsette ting, gjerne viktige og vesentlige ting også.  Dermed slenger jeg de forbanna nesten selvlysende kvadratlappene hit og dit med et lite håp om at jeg skal rekke ærendet senere. Og det trengs flere enn ett pip fra de små digitale notatene mine før jeg faktisk bryr meg.

Men.

Jeg har nå i hvert fall organisert min uorganisering. Og bare det må vel være et fremskritt?

-Silje-