I overimorgen på samme tid har jeg juleferie!! I hvertfall fra skolen da. Skal jo jobbe litt da jeg først er her i Ås-låw.
Og skal faktisk jobbe litt i kveld også. Har kveldsvakt for Side2 i kveld, mens i morgen blir det intens eksamenslesing før doom-day og eksamen på onsdag fra 9 – 11.
Men nå er jeg klar for de siste nyhetene når det gjelder mote, julebordtips, norske og utenlandske kjendiser, sex og samliv. Anbefaler alle å besøke www.side2.no
samt den nye satsingen til Mediehuset Nettavisen www.side3.no.
Jeg er klar for jobb og har funnet det gamle Side2-nøkkelkortet, kjøpt dagens kaffe på Kaffebrenneriet (julekaffen deres i år er nyyyydelig!) og funnet frem lua, for ute er det jaggu kjøllig.
I Spania var vi så heldige å få supersøte Adelheid i klassen. Kjemphyggelig og smart jente som alltid er blid, alltid er i godt humør og alltid med en god kommentar på lur.
Men Adelheid måtte fort avbryte studiene og oppholdet i Spania og reise tilbake til Norge på grunn av leveren sin. Hun har gjennomgått èn levertransplantasjon, og nå står hun på venteliste for å gjennomføre nok en transplantasjon.
Les hennes nydelige blogg om hvordan det er å være en 19 år gammel jente som levertransplantert , hvordan hun tilbringer dagene på sykehuset før jul, og hvordan formen og kroppen forandrer seg fra dag til dag. Adelheid skriver så utrolig direkte, vakkert og ærlig.
Julebordet på Wallmans i går var knall. Kos å se igjen gamle Side2-kollegaer og ikke minst bli kjent med nye mennesker. Jeg hadde heller aldri på Wallmans før, og må si det var en imponerende gjeng som arbeider der. Skuespillerne/showartistene er de samme som serverer maten, så i tillegg til å danse og synge og underholde skal de ut med maten, fylle vinglassene og rydde av igjen før neste rett skal på bordet. Her er det høyt tempo for å si det sånn. Kelnerne/Artistene/Sangerne/Danserne holdt forøvrig et kjempehøyt nivå på sine prestasjoner på scenen og gjestene/publikum fikk høre nydelig sang, se morsomme dansebevegelser, og folk som svingte seg høyt i trapes og nedover sånne “gardiner” som jeg kaller det. Her snakker vi DINNERSHOW.
Menyen bestod av:
Forrett: Juletapas Mellomrett: Ovnsbakt torsk med rosesalat, bacon og små poteter i sennepssmør. Hovedrett: Ribbe med rosenkål, østerssopp, rødkål og potetmos med ristet hvitløk. Dessert: Riskrem med rød saus.
Alt var veldig deilig, bortsett fra torskebiten som jeg ikke kan uttale meg om da jeg ikke rørte den siden jeg ikke liker fisk.
Ellers: I dag har jeg og Anne Marthe lekt flittige studenter og lest på eksamen på Sjømannsskolen/Atlantis Medisinske Høgskole. I morgen skal jeg til Fred Hamelten og endelig få fiksa øyenbrynene mine igjen. Blir vel fjerde gangen nå. Fred er en svært ettertraktet mann siden han er en kunstner i faget sitt, og har egentlig 2 års venteliste. Men han er verdens snilleste så med litt hokuspokus og noen telefonsamtaler senere fikk jeg plutselig time i morgen! 😉 Han har over 20 års erfaring som øyenbrynspesialist, og holder til i Jan Thomas Studio i Parkveien.
Sånn så det ut etter første gang jeg var hos Fred:
Tina Hamelten som er kjæresten til Fred er også en helt fantastisk herlig person. Hun er forresten klinisk ernæringsfysiolog og jeg oppfordrer alle til å sjekke ut hennes nettside: Tina Hamelten
Sjekk også ut noen saker jeg har skrevet for Side2 om arbeidet til Fred og Tina:
Vi skal på Wallmans Salonger her i Oslo med middag og show. Herlig med litt eksamenspause. 😉
Dusj og sminke er unnagjort. Sitter i morgenkåpe, men skal straks ta på meg kjole og sko og deretter ta taxi dit vi skal. Jeg nekter å gå ute lenger enn nødvendig på høye høler, tynn strømpebukse og kort kjole i minusgrader og på glattisen.
Det er ikke bare temperaturene som er forskjellige når det gjelder Spania og Norge. Jeg kunne ha ramset opp en hel del masse punkter om både positive og negative ting, men i første omgang skal jeg nevne følgende situasjon: PÅ MATBUTIKKEN.
I Spania handler jeg som oftest på matvaregiganten EROSKI, av den enkle grunn at det er nærmest.
EROSKI er Spanias svar på COOP OBS med bare litt til. Og enda litt mer. Flere tusen kvadratmeter dekket med alt fra fleecepledd, flatskjermTV, dubba DVD-filmer, brød, pålegg, vin, øl, og ikke minst alle de ekle spekeskinkelårene som henger og dingler alle steder og som stinker drit. Derfor kan det fort ta en halvtime eller to når man skal på butikken for å kjøpe en maisboks og en flaske cola. For det første må man jo trave hylle opp og hylle ned for å finne det man skal ha. For du trodde kanskje at det var logisk å ha maisen der resten av hermetikken stod? Ånei. På EROSKI er det liten bruk av logikk så her kan man fort bruke lenger tid enn planlagt til å lokalisere det ønskede produktet. De 10-15 første gangene jeg var på den butikken gikk jeg sikkert flere kilometer for å finne alt jeg skulle ha. Forresten, skal du ha melk så finnes ikke det i kjøledisken sammen med andre kjølevarer som ost og smør. Nei, her lar vi melka godgjøre seg i romtemperatur sammen med egga.
Skal man ha frukt og grønnsaker er det ikke bare-bare å putte noen pærer i en pose og gå til kassa. Her skal det nemlig veies av kunden selv for deretter å trykke inn riktig tallkode og så sette en strekkode på posen som skal scannes i kassen. Og tror du det finnes kun ett slag med røde epler? Neeeeeeeida, her har vi 4-5 stykker så her gjelder det å holde tunga i munnen når man skal slå korrekte tallkoder på vekta. For har man slått feil tallkode blir kassadama sur og de saftige nektarinene du hadde så lyst på må ligge igjen fordi du hadde tatt feil av spanske frukt-ord og dermed slått inn kiloprisen til fersken i stedet. Eller kanskje du så feil og trykte på kiloprisen for Pink Lady-epler mens du egentlig har tatt med Red Delicious-epler? Ikke lurt. Alt skal plukkes i poser, finne riktig tallkode og veies. Alt frukt og grønt, bortsett fra bananer. De har nemlig EROSKI selv lagt i poser for deg, veid og satt på scannekode på. Og i disse posene er det minst 4 bananer, alltid. Så trodde du det var muligheter for et raskt mellommåltid med 1 banan som du kan velge skal være grønn, gul eller brun tok du “ØØØrrrh, WRONG”. Spanjolene synes tydeligvis at bananer er noe man aldri skal kjøpe bare èn av. Alltid minst 4. Gjerne bananer som er harde som stein også.
Uansett.. Etter at matvarene omsider har blitt slått inn og du har fått “bolsa” (bærepose) til å pakke ned matvarene i så skulle man tro det var meningen at man skulle betale. I Spania stresser man ikke. Manana manana… For etter at dine matvarer er blitt slått inn så er det fort gjort at kassadama bare setter deg på “pause” og begynner på neste kunde til tross for at du står klar med 20EURO-lappen i den ene hånda og ferdigpakka bæreposer i den andre.
Forresten, en bærepose i Spania er ikke bare en bærepose som her i Norge. Du må presisere om du skal ha “stor” eller “liten” pose, helst da på spansk selvfølgelig fordi engelsk er oppskrytt og det skal vi hvertfall ikke kunne bruke.
Konklusjon: I Spania stresser man ikke. I Norge stresser man for mye.
Så når jeg nå er tilbake i Norge så merker jeg at de spanske matinnkjøps-rutinene henger godt med meg:
Jeg har glemt panteautomat-funksjonen siden man i Spania hiver alt i en og samme søppelpose enten det er plastflasker, råtne bananer eller brukte tamponger. Jeg leter etter melk i vaskepulverhyllene, jeg lurer på hvor jeg skal veie eplene mine, jeg spør kassadama om “BOLSA, le grande por favor” (stor bærepose vær så snill), blir overrasket når kassadama maser om hvor mye jeg skal betale rett etter at siste vare er slått inn, mens at jeg etter har betalt avslutter handlerunden med et fornøyd og tydelig “Adios!”.
NY KLOKKE! FRA GANT! Og gjett hvem jeg fikk den av!? Verdens herligste kjæreste – Mr Joakim. Jeg er så håpløst forelska i den mannen, han er best.
Det er vel ingen overraskelse at jeg er i fyr og flamme, jeg digger den! 😀 Jeg digger jo alle slags mulige klokker, men den her er nok den nye favoritten.
Og i morges var vi på stamstedet vår, nemlig Kaffebrenneriet og spiste frokost og drakk NORSK,fantastisk, god og ordentlig kaffe. Det har jeg venta på i 3 måneder. Men nå er det eksamenslesing som gjelder, hvis jeg klarer å lande fra Lykkeland.
Ellers så har det ikke skjedd de store forandringene de 3 mnd jeg har vært i Spania, men noe nytt er det jo alltids:
Bestemor på 91 har begynt julebaksten med smultringer, sandkaker og goro. Så kommer sikkert de siste tretti slaga ganske snart. Lefsene er forresten også ferdigbakt.
Pappa har kjøpt ny tresker. (Brukt selvfølgelig, som vanlig. Men denne gangen var det en GUL tresker i stedet for rød!)
På Flisa var det ei dame i 70-årene som kjørte inn i veggen på Stormarkedet. Det ble hull rett inn til Apoteket, men tror det meste er fiksa igjen nå.
Elgen har vi ikke sett, men det blir nok elgsafari i løpet av julemåneden.
Og det fryder meg å komme hjem til 24 pakker hengendes på en gammal fille med et bilde av det som en gang skulle forestille en julemann. Mamma har nemlig laga advendtskalender til meg og min bror i år også. (Vi er 23 og 27 og stolte som pokker av mammaen vår som er så søt å ta seg bryet. Men hun synes det egentlig er veldig stas og ler hver gang vi skal åpne en pakke som inneholder flaxlodd, sokker, sjokolade eller noe annet stæsj.)
Det kommer til å være redusert blogging de neste dagene på grunn av at jeg MÅ begynne med å leke seriøs student og lese til eksamen som er 8.desember.
I morgen kommer jeg hjeeeem. Og de siste dagene har jeg begynt å glede meg skikkelig! 😀
Hører rykter om at det er bikkjekaldt og masse snø, men her i Fuengirola er det regn- og vindstorm uansett så noen minusgrader får man vel overleve. Selv om jeg gruer meg til akkurat den kulda.
..en hjerne som kan eksamenspensum: “Menneskekroppen.”
..en milliard norske kroner eller to.
..mere sol.
..mindre vind.
..SPA-treatment
og
..norsk kaffi. 😀
Om to dager har jeg begynt på hjemreisa til Noreg. Dæven steike.
Snart jul og greier.
Jeg er så trøtt. Hundre hopp med hoppetauet og kroppen sa stopp. Lættis. Jeg sier som Marthe: Føkk. Haha, jeg er så lat at jeg ikke orker å trekke på smilebåndet en gang. Men jeg er egentlig ganske blid og fornøyd altså. Jeg er bare trøtt. Løsningen min til alt: Sove mer. Men pliktene kaller, nå skal jeg til skolen for å lese.
Og da sier jeg som Fatso: Sjalabajs!
Jeez, det her ble et usaklig blogg-innlegg. Eller som visse andre ville ha sagt det: “Det er RANDOM!”
Nettopp. Da sier jeg bare det som ikke de Korea-landene klarer å si: Peace.
