…slik begynner oppskriften på natronstomp fra bæssmor – noen runde, litt tjukke kakelignende stykker som man smører smør og ost på. Dette er bare en av mange oppskrifter jeg har samlet i en hjemmelaget oppskriftbok med bæssmor-mat jeg har vokst opp med. I boka har jeg også oppskriften på blant annet bæssmor-læfse, ræsperisk og bestemors vannbakkels som pyntes med melis med noen dråper romessens. For med bestemor alltid til stede rett ved siden av huset man selv vokste opp i, så har det blitt mange måltider og matopplevelser her. Og maten smakte alltid ekstra godt inne hos deg bestemor. Du hadde jo dine hemmelige triks og ingredienser, som for eksempel kremfløte i tomatsuppa, og kakuskive med jordbærsyltetøy var smurt med ordentlig tykt lag med SMØR som du selv sa – det vil si Tine Ekte Meierismør. En novemberdag i 2020, like før du fylte 101 år, kom jeg inn til deg og der stod du klar til å bake boller – boller med den hemmelige ingrediensen marsipan!

Bestemor har ikke vært en bestemor man har reist til på ferie et par ganger i året. Bestemor har alltid vært der – det var jo bare å springe over gårdsplassen. Og vi brukte mye tid inne på kjøkkenet, ikke bare for å lage og spise mat, men her kunne vi titte ut av vinduet og telle biler som hadde en bestemt farge som kjørte forbi, og det har gått mange timer til kortspill og kabal. Det var tross alt du bestemor som lærte meg å spille Femkort, Rauskjegg, Storhøljan og Tomanns-whist.

Det er nok også bestemor som er en stor og viktig grunn for at jeg er så glad i julen og juletradisjoner. For det har liksom ikke blitt ordentlig jul før man har gått inn til bestemor hvor man ble møtt med julemotiv som har var hengt opp på kjøleskapet, og så gikk man videre inn i stuen hvor det stod juletre med glitter som hang i bølger rundt treet, og ikke glitter som henger rett ned slik som inne hos oss. Så hadde du alltid så mange fine røde dompapfugler øverst i treet og så synes jeg du hadde så fine julekuler, spesielt de LILLA julekulene med sølvdekor på. Og overalt stod det røde, tente stearinlys – slik lange stearinlys. Også denne siste julen du levde hadde onkel satt opp røde stearinlys, men du hadde ikke flere av slike lange, så det måtte vi ordne. Og det ordnet vi. For det var aldri tvil om at du visste hva du ville ha. Du var en sterk dame, både mentalt og fysisk. Jeg mistenker også at den staheten og viljestyrken som jeg selv har, er noe jeg kan ha etter deg… Og det er fint å tenke på, for det gir styrke til å tørre å si ifra om man er misfornøyd med noe samtidig som det gir trygghet til å stole på sin egen magefølelse.

Da man blir 102 år gammel forstår vi at du har opplevd mer enn hva noen av oss kan forestille seg. Det har skapt mange historier og øyeblikk du har fortalt med både innlevelse og humor. Det er jeg takknemlig for. Jeg har ledd mye sammen med deg bestemor og vi har så mange fine minner. Som for eksempel senest i sommer da jeg spurte om du ville være med på biltur – og det var klart du ville det. En sommerkveld kjørte bare vi to rundt Gjesåsen og på turen så vi både rådyr, traner og masse svaner på Haukåsen- jordet. Senere i sommer var vi på biltur til Kafe Finnskog sammen m mamma og onkel, og du var så fornøyd da du fikk god snitzel og pommes frites. Bestemor var glad i pommes frites.

Den siste uken du levde var det egentlig ganske så tilfeldig at jeg var hjemme akkurat på dette tidspunktet. Et koronaavlyst jobbprosjekt gjorde at jeg reiste hjem til mamma og pappa mandag kveld og jeg ville være hjemme på Finnskogen noen dager før jeg skulle kjøre videre til nord-Norge. Tirsdag kveld var jeg innom hos deg hvor vi så på Dyrepasserne på TV 2 og bladde igjennom det nyeste Se og Hør. Du spurte om jeg ville ha kaffe og sjokolade. Så tittet vi på Extra-trekningen, snakket om milliongevinst og at du skulle se på Farmen Kjendis senere på kvelden.

Et par dager senere våkner jeg rundt 7-tiden og ser det står en ambulanse på utsiden av huset. Jeg kler på meg og trekker pusten dypt, men denne gangen springer jeg ikke over gårdsplassen. Jeg går rolig mot døra di. Da jeg kommer inn stod mamma og pappa på kjøkkenet sammen med to ambulansearbeidere. I rommet ved siden av, hvor du har sovet de siste årene, lå du og skalv.

“Gå inn til bæssmor du Silje”, sa pappa.

Da jeg kom inn så du på meg og gjorde tegn til at jeg skulle bøye meg ned. Så da gjorde jeg det. Du sa du skjønte at nå var tiden inne, du skjønte du skulle dø. Du ville si Adjø og Takke for alt. Du sa at du var så glad i oss alle. Du sa også at du håpet at du bare skulle få sovne inn mens du skalv litt i stemmen. Så holdt vi rundt hverandre og jeg fikk en god siste klem.

Natten før du sovnet inn var jeg inne hos deg på morgenen igjen. Du sov da jeg kom inn, du pustet tungt og fredfullt, og du snorket. Etter hvert tok du opp øynene og begynte å bevege på armene og gjorde tegn til at du prøvde å komme deg ut av sengen. Du bøyde litt i ene kneet og beveget det mot sengekanten, men resten av kroppen ville ikke følge etter. Du klarte ikke å si noe lenger. Du hadde øynene oppe, men nå klarte du ikke å fokusere med blikket. Vi to fikk øyekontakt, men likevel var det ikke noe kontakt. Jeg holdt deg i begge hendene og gråt. Jeg strøk deg i håret og jeg strøk deg over kinnet, slik du gjorde med meg da jeg var liten. Det var så sterkt å se deg så svak. Det var så vondt, samtidig så fint. For nå visste jeg at du snart skulle få slippe og at du skulle sovne inn i senga di, slik som du hadde ønsket.

Takk for at du lærte meg om livet bestemor. Takk for at du viste meg livet. Selv om du er borte, vil du alltid være med meg videre.

Jeg håper du sover godt <3 

Dette er minneordene jeg leste i kirken i dag da vi tok avskjed med bestemor som sovnet fredfullt inn i sitt eget hjem 5.februar. Jeg er bare så takknemlig for at jeg var hjemme akkurat denne uken. Og tenk, når man blir 102 år (!), kan bo hjemme i sitt eget hus og være klar i hodet til man sovner inn i sin egen seng, da tenker jeg at man faktisk ikke kunne bedt om en finere avslutning. Når man i tillegg får samlet hele den lille familien min til å kunne si noen siste ord til bestemor og klemme henne, ja, så sitter jeg igjen med en enorm takknemlighet.

Februar har blitt, og er, en krevende periode med mange tanker og følelser. Det er utrolig mye som skjer på ulike kanter – mye vondt, men også mye fint, som krever sin dose av energi. La oss si det på følgende måte: ” Jeg kjenner jeg lever og livet er ikke for pyser”. Uansett er det å skrive en terapiform for meg, det har det alltid vært, og da er det godt å ha et sted hvor man kan uttrykke seg uten at man trenger å forklare seg noe mer.

– Silje Bjørnstad –