Forrige helg fikk jeg erfare den herlige legevakt-ordningen her i Oslo. Kroppen min bestemte seg selvfølgelig å svikte på en lørdag, den travleste dagen for de stakkars helgevakt-arbeiderne i sine hvite frakker.

Dagen begynte så bra. Hadde til og med planer med alkohol på kvelden, Men neida, etter èn time jeg hadde våknet visste jeg at jeg måtte ned til legevakta, få en resept og starte på pencilinkur. Det jeg i midlertidig ikke visste at det skulle være så jævlig vanskelig og langtekkelig for å få denne lille reseptlappen!

Jeg tok trikken (miljøbevisst som jeg er) ned til Hausmanns gate. Det er der de holder til, Oslo Legevaktsentral. Pøh, legevaktsentral meg i ræ……. Anyway, Jeg gikk rolig inn og så at det ikke bare var meg som syntes synd på seg selv i dag. Ordningen var sånn at det var tre båser med legesekretærer som alle må igjennom først slik at de kunne sende deg til den riktige avdelingen. Jeg snudde meg til venstre og fikk øye på en lang søyle med digital tall-viser på toppen. "Så fantastisk herlig med køsystem på legevakta" tenkte jeg, og var glad for at det ikke var noe benbrudd eller lignende jeg hadde påtatt meg. På denne søylen var det kun èn knapp med en lapp ved siden der det stod: "Trykk her". Ja, logikk er et pussig fenomen… Som takk for at jeg trykket på denne knappen fikk jeg en lapp der det stod "143" Jeg kikket opp mot den digitale tavlen: "130" Jaja, ikke så verst det da, tar sikkert ikke så lang tid? besluttet jeg. Etter hvert forstod jeg at det kun var 2 av de 3 båsene som var i bruk. Og da klokka viste 12.30 tok hungeren over for den ene av de to, jepp, hun fant ut at det var tid for lunsjpause…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter 45 minutter i kø nummer 1 var det endelig nummer 143 som plinget opp. Jeg fortalte kort og greit hva som var problemet, og et kort øyeblikk så det faktisk ut som jeg skulle få min resept med en gang og slippe å måtte komme inn til lege i det hele tatt. Den tilsynelatende snille legedamen stilte meg noen spørsmål angående min tilstand, og det så ut som jeg svarte korrekt på alle spørsmålene! Bortsett fra det siste… "Har du vondt i ryggen?" var det avgjørende spørsmålet. "Jeg kan ha antydning til det ja, bruker å ha det av og til, men ikke kjent noe nå", svarte jeg. I det øyeblikket jeg hadde sagt dette hadde jeg avgjort skjebnen min for de kommende timene.

"Da MÅ du få en lege til å se på deg", sa legedama jeg trodde jeg hadde blitt så glad i. Forvirret og irritert prøvde jeg å vri meg unna, men nå stod kvinnemennesket på sitt:

"Nei! Du må nok inn til en lege, slik er reglene, slik må prosedyren bli i dag."

Jeg innså at jeg hadde tapt, det var bare å sette kurs mot venterom nummer 2. Det første jeg la merke til der var en samtale mellom to eldre: "Nå har jeg sitter her i 2 timer, så nå må det vel være min tur snart?!" Ching-ching lissom…

Det var bare å sette seg ned å vente på at ditt navn skulle bli ropt opp. Denne oppgaven med å rope opp neste pasient var tildelt ei yngre dame med utenlandsk opprinnelse. Hun har nok aldri fått så mye oppmerksomhet som hun får på legevakta. Alle sine øyne stirret forventningsfulle på henne hver gang hun kom ut fra døra med tilgang til venterom nummer 3.

Jeg innså raskt at dette oppholdet faktisk kunne ta flere timer. Da klokka ble 14.30 var det endelig mitt navn som ble ropt opp. I det jeg reiste meg opp kjente jeg flere halv-sjalue og irriterte blikk følge meg. Navnopproper-dama førte meg til venterommet til "Legestue nummer 19". Der møtte jeg igjen gamle kjenninger fra venterom 2. Hvor lenge vi skulle vente her var det ingen som visste. Ingen som brydde seg hva ditt problem var, om du hadde det travelt, hvor lenge du hadde ventet.

Etter èn time til i "venterom-tilstand" hadde jeg mistet troen, men nå var jeg i hverttfall først i køen til å komme inn til legen. Og jada, der blir kontordøra åpnet og to vennlige legeøyne ser på meg: "Du, beklager, du må nok vente litt til. Jeg har bare en annen pasient som jeg må sjekke på avdelingen ved siden av her."

Are you kidding me?! Klokka var blitt 15.15.

Etter enda ti minutter kommer legen tilbake og endelig får jeg komme inn og få min resept. Hah, så enkelt er det ikke. Leger vil gjerne høre og skrive om ALT rundt ditt problem. "Har du hatt vondt lenge?" "Hva slags symptomer?" "Ja, må bare kjenne litt på ryggen din jeg…" Etter noen minutter med litt klemming på kropp og spørsmålsrunder tar han en besluttelse: "Ja, du må nok få en antibiotikakur du." Nei, sier du det du… Har bare brukt tre og en halv time på legevakta fordi jeg ikke har noe bedre å finne på en lørdagsettermiddag…

Men endelig da, jeg fikk beviset. Et bevis for å få ut en pencilinkur på 10 små tabletter. 267 kroner måtte jeg punge ut. 267 kroner for 220 minutters venting + 10 minutter hos den mektige resept-ansvarlige. Det paradokse og det mest ironiske er jo at jeg kunne ha sluppet unna allerede hos den første hvitkledde..

Vel, jeg fikk det jeg kom for, men jeg hadde virkelig ingen anelse om at et velferdsland som Norge kunne ha en mer kronglete og vanskelig legevaktløsning. Ikke får man noe informasjon eller tidsbegrep på når det er din tur heller. Skal du til legevakta i Oslo så pass på at du har noen timer til overs, at du trenger ikke akutthjelp, at du har foreberedt velformulerte og korrekte svar, og at du har med deg over 250 spenn slik at du kan betale timelønnen til de ansatte.

-Silje-

.