Trikken kan tolkes for mange å være et utfordrende sted å befinne seg på. Etter de fire trappetrinnene inn til selve vognen starter en uforutsigbar reise. Først er det jakten på hvor man skal plassere seg. Selvfølgelig er det sjeldent et ledig dobbeltsete, og man må raskt trekke en konklusjon om hvor vidt det er best å ta seg friheten ved å dumpe ned ved siden av en annen passasjer eller om man bør velge å stå på egne bein.

Velger man det første alternativet prøver man å plukke ut en som tilsynelatende ikke har sett deg først. Det virker nemlig ikke altfor tiltrekkende å sette seg ved siden av en som har studert deg med et intenst killer-blikk siden du kom på trikken.

Får man et midtgang-sete starter arbeidet med å plassere blikket ditt. Det berømte trikke-blikket slår aldri feil: Rett  opp eller rett ned, aldri direkte øye-kontakt med andre. Får du derimot tilfeldig blikk-kontakt starter konkurransen med hvem som taper og må flytte blikket sitt først. Eller er du mer av den sjenerte typen kan man gjøre det helt motsatte å bare late som man ikke har lagt merke til personen i det hele tatt.

Noe av det jeg liker minst ved trikken er setene der to og to er vendt mot hverandre. Her er man dømt til å bli møtt av noen blikk enten det er fra personen/personene som sitter ovenfor, på andre siden av midtgangen eller lengre foran/bak i trikken avhengig av hvilken vei du selv sitter. Og her er det klart at man kan kjenne angsten. Angsten for å se helt jævlig ut, angsten for å lukte svett, angsten for å sitte feil osv.

Man kan jo også være så heldig å få sitt eget dobbelsete. Men friheten varer sjeldent lenge. Middelaldrende kvinner med BMI over 40, nyankommende turister med flere kofferter og taxfree-poser og menn med utenlandsk opprinnelse og et terrorist-uttykk så skremmende er noen av de jeg selv har måtte erfart å dele sitteplass med.

Etterhvert kommer holdeplassen som var målet for reisen. Hvordan man hinter til at man ønsker å forlate sittestedet kan gjøres på flere måter. Selv bruker jeg teknikker som å løfte opp veske/pose, eller hva jeg nå måtte ha med meg, opp på fanget, eller I-pod kan slukkes og legges i lomma, et lite blikk med retning til midtgangen, eller et vennlig "unnskyld?" i håp om en forståelse om at man ønsker å slippe ut.

Velger du derimot å stå er du allikevel ikke reddet fra anstrengende trikkesituasjoner. Er det trangt om plassen føler man kanskje en litt ubehagelig nærhet av med-passasjerer. Men for enkelte hannkjønn kan din nærhet faktisk tolkes som behagelig uten at jeg ønsker å gå videre med konkrete eksempler…

Enda verre kan det bli om trikkesjåføren må bråbremse og man må bruke de bak seg som støtteapparater for å ikke velte. Og igjen skal du fort ta en ny vurdering: Skal man le av hele situasjonen, eller skal man uttrykke sinne og flauhet via himling med øynene og et høyrøstet sukk?

Vel, flere teorier og synspunkter mottas med glede. Etter ett halvt år på medier og kommunikasjon på Høgskolen er jeg ødelagt i form av at jeg tolker og analyser så godt som alt og alle rundt meg. Og det er særlig på trikken jeg har gjort oppsiktsvekkende oppdagelser om oss mennesker. For å si det sånn, mimikk og kroppsspråk sier mer enn ord.

Uansett, bruk trikken, miljøvennlig og mye interessant å se på. 

-Silje-