Klokka 05.57 på en tirsdagsmorgen besluttet naboen at det var greit å ringe på fordi han enkelt og greit ville inn i blokka. Jeg og min romvenninne var av en eller annen merkelig grunn i seng og sover på dette tidspunktet, og ble dermed meget overrasket og ja, litt forfjamset over at noen var interessert i å snakke med oss så tidlig på en hverdag. Med tanke på diverse kjellebod-boende menn innrømmer jeg også at vi ble litt halvnervøse på hvem det kunne være som ringte på denne morgenen…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå er det sånn at ringeklokka i leiligheten er stilt inn slik at det ikke skal være noen tvil om når den gir fra seg lyd, så etter 4-5 ring bestemmer vi oss for å stå opp å høre hvem i helvette det er som egentlig står det ute og hva han/hun vil.

"Hei, har vært på nach på Carl Berner, har glemt jakka med nøklene mine. Sorry ass, men kan dere slippe meg inn? Romkameraten min ligger og sover."

I det øyeblikket hadde jeg mest lyst til å svare: "Jeg er meget sikker på at hvis du ringer på hos dere så vil han nok ikke sove så jævlig mye lenger!!" Men jeg orket ikke å ta den diskusjonen over dørtelefon-opplegget og slapp den stakkars halvfulle pojken inn. I og med at han her bor i etasjen over oss må han selvfølgelig passere vår oppgang og vår dør for å komme seg til sin leilighet. Å jo da, han ville jo selvfølgelig prate litt når han først hadde vekket oss. Dermed banker han på og jeg åpner med et heller kjipt morratryne iført en lekker pysjamas… "What?!" er det første jeg klarer å si.

"Hei, har du mobiltelefon? Ehm, min ligger igjen på nachspielet serru…Og jeg må ringe kameraten min slik at han låser opp døra."

Jeg orket rett og slett ikke å begynne å stille spørsmål om hvorfor han i all verden ikke bare kunne gå opp å banke på eller ringe på, så jeg hentet mobilen min og lot han ringe. Og ringte gjorde han, først til 1881 for å få nummeret til kameraten, for det kunne jo han selvfølgelig ikke i hodet, og så en gang til til samme opplysningstjeneste fordi første gangen ble han bare satt over direkte og fikk ikke med seg selve telefonnummeret… Og endelig tok vennen hans telefonen. Men det var ikke noe "Hei, lukk opp døra, står straks utenfor." Nei nei, han begynte å legge ut om hvordan kvelden hadde vært, hvor mange øl han hadde drukket, at han hadde glemt igjen både jakke med nøkler og mobil og så videre. Jeg måtte bare avbryte deres koselige samtale som sikkert kunne ha vart i flere timer, for jeg hadde ennå 3 timers søvn til gode før jeg egentlig måtte stå opp.

Så etter enda to-tre unnskyldninger for å lette på sin dårlige samvittighet skjønner vår kjære nabo at det kanskje er på tide å ta kvelden. Mens jeg er på vei i å lukke igjen døra sier han sjarmerende: "Du, ikke vær sint a."

"Hehe, nei, er ikke sint, bare LITT trøtt, har ikke for vane å stå opp klokka seks hver morgen å låse inn naboer jeg serru. Men du, det her fortjener så en blogg!" svarer jeg med et heller påklistret smil før jeg finner veien tilbake under dyna.

Og blogg ble det.

Samtidig er det jo nå greit å vite at neste gang man skal ut, så trenger man ikke å bekymre seg med å ha med nøkler eller mobiltelefon. Jeg mener, hva har man ikke naboer for?

-Silje-