Jeg er sikker på at han jeg nå skal fortelle om fikk meg til å skrike så høyt at hele Fuengirola og resten av Spanias solkyst hørte det. Og han er ikke den første som har fått meg til å skrike, og det er faktisk ulike typer av disse også.

Jeg deler de opp i to kategorier, og fellesnevneren er, ja, nemlig, de gjør at jeg ikke klarer å holde noe tilbake og dermed må bare skrike. Samtidig gjør de at alle musklene i kroppen min spenner seg mens jeg kjenner pulsen bare øker og jeg ikke aner helt hva som er i ferd med å skje.

Gruppe 1) Dette er de mest uforutsigbare som bare “hopper frem fra skjulestedet” sitt når du minst venter det. Du vet ikke hva som vil skje i neste øyeblikk og tankene begynner å svirre: “Kommer han mot meg?” “Blir det dumt om jeg snur meg?” “Eller skal jeg bare late som ingenting?”
I det de har kommet frem så er det nesten som de vokser i størrelse bare du såvidt ser på de. I tillegg så er det akkurat som man får “øyekontakt” og en følelse av at de stirrer på deg mens den tenker: “I`ts you and me baby. Nå kommer jeg og tar deg..!”

Gruppe 2) Dette er de som virkelig kommer ut fra intet. De er som lyn fra klar himmel og før du vet ordet av det er de kun et par centimeter fra deg før kroppene deres møtes. Og samtidig som du får følelsen av at nå er det likefør dere kolliderer sammen, så klarer ikke krypet å holde tilbake lenger, så istedet for kroppskontakt er det du sitter igjen med er en hvit seigaktig søle som renner nedover kroppen din..

Nå er det sikkert flere koffert-tenkende, perverse lesere som tror jeg snakker om det mannlige kjønnorgan eller noe i den kategorien, men NEI NEI NEI, det er feil, så bare dropp de skitne tankene deres med en gang.

Gruppe 1 består nemlig av padder, frosker, gresshoppere og andre ekle hoppende kryp.

Gruppe 2 består av “flyvedyr”, hovedsaklig fugler (med vekt på duer som skiter ned deg med hvit bæsj uansett hvilken by du befinner deg i), flaggermus, veps, humler og egentlig alt annet som har vinger. Jeg fatter ikke hvorfor de skal svirre rundt eller fly ned til oss mennesker når de har vinger og kan fly helt for seg selv der oppe i sin egen lille verden blant skyer og jumbojeter med NULL sjanse for å treffe eller skremme livsskiten ut av et uskyldig offer. En veps kan få meg til å spurte 60 meter`n på 5 sekunder liksom.

Jeg HATER de. Alle sammen. Æsj!

Men tilbake til dagens opplevelse. I stad var jeg nemlig ute og gikk tur. iPoden var på full guffe, mens jeg trippet bortover og var helt i mine egne tanker. Så, helt plutselig, ut av intet dukker det opp en fuckings frosk så svær og feit og stygg og ekkel som selvfølgelig gjorde at jeg fryste til og bare ulte så høyt jeg bare kan. Et skikkelig brøl med en kraft jeg ikke en gang selv visste at jeg hadde. Jeg vet at de ikke kan spise meg opp eller noe, men jeg aner jo ikke hvilken vei den uforutsigbare froske-jævelen kommer til å hoppe. For alt det jeg vet kan jeg i neste sekund ha en slimete padde-ekling sittende å jokke på trynet mitt. Så jeg bestemte meg ganske fort for å snu og komme meg fort fra åstedet. Med andre ord, han vant: Frosk – 1, Silje – 0.

Hva skal disse være godt for…?

Forresten, vi har om hjerte- og karsykdommer på skolen denne uka. Alle vet at røyking, overvekt og inaktivitet kan utvikle sånne sykdommer, men jeg mener uten tvil at FROSKER alene burde bli en egen risiko-faktor for hjertesvikt da det seriøst finnes potensiale for å bli skremt i hjel av å bare tusle seg en uskyldig gåtur.

– Silje Bjørnstad –