Forrige uke holdt jeg et foredrag om helsejournalistikk og her er noen av de viktigste punktene jeg snakket om:
– Først og fremst så har man faktisk et samfunnsansvar som informasjonsformidler og helsejournalist. Noe av det jeg personlig legger i GOD HELSEJOURNALISTIKK er noe som verken skal skape forhåpninger eller unødvendig frykt hos leserne.
I dag er det en flom av helseinformasjon fra ulike kanaler, enten det er profesjonelle eller kommersielle avsendere. Helsejournalistikk er et STORT tema og omfatter egentlig mange forskjellige sjangre. I helsejournalistikk finner man for eksempel forskning fra helseverdenen presentert i artikkelformat, tips og råd fra ulike “eksperter”, egne historier fra privatpersoner om ulike helseproblemer/sykdom, DU-journalistikk med tips og råd om ulike dietter, trening, vaksiner, kosttilskudd (“Denne treningen er best for DEG”, “Slik går DU ned i vekt”, “Dette kosttilskuddet bør DU prøve ut” og så videre.
Det er ikke rart mottakeren og leseren blir forvirret av dagens avis- og magasinforsider og nettsider med tabloide overskrifter som har som mål å selge mest mulig fremfor å drive med korrekt folkeopplysning. Det skal ikke være nødvendig å spissformulere helseinformasjon for å nå fram til folk, men sannheten er at det kan være nødvendig for å tiltrekke seg oppmerksomhet og for å selge.
Uansett, ett av poengene mine i foredraget var at man ikke alltid kan stole på det man leser, men at man som mottaker må kunne ha et kritisk blikk til det som blir presentert – både fra “eksperter”, medier, venner, arbeidskollegaer etc.
Som journalist må man kunne vurdere informasjonen i en artikkel og ikke minst studien som artikkelen baserer seg på. Selv om EN studie med kanskje 10 eller 100 deltakere viser et visst resultat av noe hos noen av deltakerene, så er det faktisk ikke slik at dette resultatet nødvendigvis vil gjelde for folk flest. Her må også leseren bli mer bevisst på å kunne vurdere det som presenteres. De som presenterer og formidler informasjonen bør helst klart ha en bakgrunn og kvalifikasjon til å kunne tolke en studie som er blitt tilsendt i en pressemelding eller en uttalelse fra en forsker som ringer inn og ønsker å uttale seg om et tema innenfor helse.
Det er kanskje en av de større utfordringene i helsejournalistikk og helsekommunikasjon – det er for lite konkretisert. Alle har ulike forutsetninger og livsstil.
Jeg snakket også litt om ulike forum og blogger. Disse nye metodene for å kunne delta i en diskusjon og utveksle meninger er selvfølgelig positivt og bra for å gi inspirasjon og tips til andre. MEN i for eksempel et forum der man stiller spørsmål: Hvem er de som gir svar? Hva slags bakgrunn og kvalifikasjoner har disse menneskene/”ekspertene”? Her settes ofte egne erfaringer og meninger opp mot vitenskapelig dokumentasjon og referanser som igjen vil sende ut ulike budskap.
Vi er forskjellige, vi har ulike forutsetninger og ulike behov. Selv om noe fungerer for en person betyr ikke det automatisk at det vil fungere like godt hos deg (for eks treningsprogram/diett/osv)
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: HELSEJOURNALISTIKK ER IKKE UNDERHOLDNINGSJOURNALISTIKK. Det er veldig forståelig og tydelig at både nettsider, aviser og sosiale medier spiller på narrative og affektive kommunikasjonsformer for å få lesernes oppmerksomhet og nysgjerrighet, og det er greit for å skape blest. Men når det gjelder helseinformasjon og helsejournalistikk så TENK PÅ HELSA FØRST.
Er det informasjon som folk kan bruke i hverdagen til noe positivt og er det informasjon som vil fremme god og sunn helse? Som avsender så er man nødt til å velge saker som informerer, ikke som forvirrer. Nettopp derfor må man kunne ha kompetanse til å analysere og “se bak kulissene” innen det man skal presentere for tusenvis, ja kanskje hundretusenvis av lesere.
– Silje Bjørnstad –
