Alright! Det er 36 dager til Sandefjord Open som arrangeres 19. og 20.mars og 37 dager til min første Athletic Fitness-konkurranse (Jeg konkurrerer altså på søndag). 

Dagens morgenvekt var 54,9 kilo og jeg har gått ned cirka 7,5 kilo siden diettstart i desember og det er umulig å vite hva som blir konkurransevekten (noe som forsåvidt også er irrelevant siden man ikke konkurrerer i vektklasser), men det er greit å ha en slags “målvekt” som man skal peile inn på, noe jeg også har fått av min coach. (Men det tallet er ikke relevant for dere å vite, så derfor fokuserer jeg heller ikke mer på det).

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Tidligere denne uka, onsdag, så kjørte jeg igjennom en ny test av “Athletic Fitness styrkemomentene”. Det vil altså si at man kjører igjennom øvelsene man skal konkurrere i: chins, roing på romaskin og dips – alle øvelsene utføres etter hverandre med en bestemt pause imellom. Kort fortalt så er det fire minutter med smerte og syrehelvete, he he. Onsdages testrunde ga meg i alle fall en god pekepinn på hva jeg skal fokusere på i tiden fremover og det var også et godt tegn at jeg denne gangen ikke spydde eller fikk gigantiske hosteanfall da testrunden var utført, noe jeg har gjort de par siste gangene jeg har kjørt igjennom testen. Det er jo viktig å fokusere på det positive her for trykket i kroppen var ikke helt tilstede 😉 Og det er jo en fordel å ikke spy og bli helt utslått av kvalme etter at man har vært igjennom styrkemomentene, for ikke lenge etter skal man jo på scenen og posere for å vise frem symmetri og fysikk. 

Ellers så går det også greit med treningen, jeg kommer meg på trening og gjør det jeg skal, men det er klart at man merker et svingende energinivå når kaloriinntaket er blitt mindre. Uansett så synes jeg at jeg har bra trøkk når jeg først kommer i gang på trening, det er som oftest den berømte dørstokkmila som er tyngst å komme seg over, men den har ikke hindret meg så langt i alle fall. Med andre ord, så er konkurranselysten og motivasjonen fortsatt på topp – noe som er et godt tegn! 

Treningsprogrammet mitt er lagt opp med 5 treningsdager i uka der jeg har kondisjons- eller ro-trening 3 ganger i uka. Jeg fikk spørsmål om jeg har fast “cardio” hver dag, men det har jeg altså ikke. Likevel liker jeg å bevege meg hver dag, rett og slett fordi det gjør godt for den mentale helsa å komme seg ut når man enten har sittet inne og jobbet foran laptop-skjermen en hel dag, eller for å bare lufte tankene/få tankene over på noe annet hvis den negative tankeskravlingen begynner. Da tenker jeg på for eksempel på et svakt øyeblikk hvor tanker som “Hvorfor gjør jeg det her, hvorfor utsetter jeg meg for det her?” ramler ned i hodet når man ligger på sofaen og føler seg kjempesvak eller i et brøkdel av et sekund er lite motivert. Det er ikke den type innstillingen jeg vil ha, hodet er nødt til å spille på lag med kroppen gjennom hele oppkjøringen og hvis jeg begynner å tvile på meg selv og mine ambisjoner og mål, så frykter jeg at jeg unødvendig trykker meg selv lenger ned fremfor å heie på meg selv. DET vil jeg jo ikke ha noe av 😉 Så bare det å gå seg en tur med god musikk på øret gjør digg for både hode og kropp. Men jeg vil ikke betrakte en 20-30 minutters gåtur som “cardio” selv om det sikkert er mange fitnessutøvere som gjør det ;p (Ahhhh, det punktet må jeg ha med i det ironiske blogginnlegget “Du vet du er fitness når?.” som kommer i løpet av helga 😉 Hei selvironi og intern fitnesshumor).

Når det er sagt så har jeg virkelig ikke opplevd å hatt noen dager eller stunder hvor jeg har tvilt på meg selv og faktisk lurt på om jeg bare skal gi f i hele opplegget, men det handler vel like mye som å være godt forberedt når man merker at følelsen av tvil muligens er på vei. Jeg har for eksempel opplevd mer svimmelhet, periodevis kvalme og magekramper den siste uka uten å ha en god forklaring på hvorfor (det kan jo gjerne være like mye psykisk stress som gir disse symptomene som maten/drikkevarene man har i seg(ikke har i seg), og det er jo ikke akkurat digg å ha det sånn. Men så vet jeg samtidig at det går fort over. Og jeg synes det er like viktig å fortelle om sånne stunder som det er å fortelle om alt annet i forbindelse med konkurranseoppkjøring. Det går opp og ned, slik som det også gjør med alt annet her i livet. Og det er lov og selvfølgelig helt normalt, men det gjelder å ha kontroll på denne balansen. Jeg føler i alle fall at jeg har beina fortsatt godt plantet på bakken med fokus på prestasjon og treningsglede fremfor å sjekke om jeg har fått synlige mageruter og “cut” i lårene. Den fysiske formen er jo en del av pakka, og man skal ha en viss form på dagen man konkurrerer, men dette er sceneform og man får også mye hjelp av brunkrem og scenelys til å skape en illusjon om at man ser sånn og sånn ut –  et ganske viktig poeng å få frem synes nå jeg. Det er jo liten tvil om at mange blir “ødelagte” i både kropp og hode av å være på en sånn type konkurranseoppkjøring, noe jeg vil skrive mer om i et senere innlegg. Men kort fortalt, selv om det sikkert høres klisjé ut: Å konkurrere i fitness er faktisk ikke “barebare”, og nå tenker jeg ikke nødvendigvis på det å være på diett eller å trene, men med det enorme fokuset det er for mange å ha riktig fysikk og form, så skal man være 100 prosent trygg på seg selv før man kaster seg på noe som det her. Det krever virkelig at man er mental sterk og at man gjør det her for de riktige grunnene, og ikke “for å få sixpack som man kan poste på Instagram for å høste likes” og det mener jeg virkelig. Men som nevnt, mer om det i et senere innlegg. 

Når det gjelder diett og matplan så går dette på autopilot og ikke noe jeg opplever som slitsomt eller krevende. Jeg sliter fortsatt ikke med noen utpreget sultfølelse eller cravings, og som jeg har nevnt før så fokuserer jeg heller på alt jeg kan spise fremfor å “drømme om” alt jeg ikke skal spise. Hvordan de siste ukene før konkurranseoppkjøringen blir vet jeg ikke, men det er mulig jeg får vite mer om det i morgen lørdag. Da er det nemlig teamsamling og jeg gleder meg masse til å se og snakke med de andre deltakerne, øve på poseringer og få vite mer om hvordan jeg skal komme i konkurranseform de siste ukene før det smeller!  😀

Så, hvis det skulle være noen tvil: JEG ER GIRA!!!

– Silje Bjørnstad –