I forbindelse med å stille i fitness hører og leser man om flere som får et forstyrret og usunt forhold til mat, noe som jeg ikke har noen problemer med å forstå. Men det betyr jo ikke at “alle” blir tullerusk i hodet og får et slikt sykelig forhold til mat og situasjoner hvor mat er inkludert som for eksempel det å gå ut spise, bli invitert på middag og så videre. Ikke uventet er det mange som har spurt meg om mitt forhold til mat og kosthold har endret seg, noe som jeg skal svare på nå.

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg så er det å stille i fitness noe jeg aldri ville ha gjort for 8-10 år siden da jeg var 18-20 år. Dette er av den enkle grunn at man vokser så utrolig mye disse ti årene, man lærer seg selv å kjenne på nye måter, får nye erfaringer og jeg vet det er mange som ofte sier setningen “Jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet nå da” som ofte kan ses på som en klisjé, men som likevel blir sagt med god grunn.  Kort oppsummert så var jeg mye mer usikker på meg selv og min egen kropp for 8-10 år siden enn det er jeg nå, jeg hadde ikke i nærheten den faglige kunnskapen, kompetansen, forståelsen og erfaringen med kosthold og mat som det jeg har studert og erfart de siste årene i kombinasjon med at jeg heller hadde lite peiling på trening og den faktiske viktigheten av et riktig kosthold for å bygge en sterk og sunn kropp, og en sterk kropp krever et sterkt hode. 

Det jeg prøver å si er at jeg tror det for meg hadde vært større mulighet for å bli matforstyrret i yngre alder enn hvordan jeg kan bli påvirket i dag, og da av flere nevnte grunner. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har også skrevet om at det å være i en sånn type konkurranseoppkjøring er virkelig ikke noe for alle og ikke noe man bare skal kaste seg på for moro skyld, og ikke nødvendigvis på grunn av strenge diettplaner og/eller treningsprogram, men fordi det ofte er et enormt fokus på å ha det som et dommerpanel mener er “riktig fysikk og form”, så skal man være 100 prosent trygg på seg selv før man kaster seg på noe som det her. (Og i tillegg så skal man jo også ha en viss styrke for å gjøre det bra i athletic fitness som er den grenen jeg har konkurrert i ;p )

Denne kroppen skal fylles opp nå for å si det sånn 😉

Så for å koke ned til hovedspørsmålet her: har jeg fått et forstyrret forhold til mat?

Helt ærlig så tror jeg ikke man kan svare på det før det har gått noen uker, kanskje en måned eller to, etter konkurranseoppkjøringen da det er normalt at man har gått opp noen kilo (noe man også skal etter at konkurransene er unnagjort!), man har økt fettprosent og rett og slett begynt å fylle ut kroppen igjen – jeg tror kanskje det er her mange kan få seg en utfordring fordi man har sett seg “blind” på den sceneformen og dermed sliter med å akseptere at kroppen nå fylles ut igjen. Når det gjelder meg selv så har jeg stor tro på “føre-var-prinsippet” og mentalt er jeg innstilt og ikke minst klar for å fylle opp kroppen av flere grunner. Jeg vet jeg trenger mer energi (mat og drikke) til å øke muskelmasse og styrke, jeg trenger mer mat og drikke for å bygge en enda bedre, sterkere og sunnere kropp og samtidig vet jeg at når jeg begynner å øke styrken igjen, slår mine gamle personlige rekorder og kjenner endorfinrusen av den treningsgleden, så er det jo tross alt det som er det som gir meg treningslyst, energi og mestringsfølelse, ikke om jeg har synlig “cuts i lårene” eller “sixpack” eller ei den morgenen. Og det er jo faktisk sånn at for å bygge en bedre og sterkere kropp med en enda bedre konkurransefysikk til eventuelle senere atheltic fitness-konkurranser, så trenger også kroppen påfyll for å bli større, mer muskuløs og så videre. For at bilen skal gå fremover og nå sitt mål, så trenger den jo drivstoff, og det samme gjelder kroppen. Man kommer jo ingen vei når man ikke får noe som kan drive deg fremover. Veldig enkelt sagt så hjelper det liksom lite å ville trene seg sterkere og større hvis man hele tiden ligger på kaloriunderskudd? 😉 Og akkurat det er nok en kjent utfordring for mange jenter, mange spiser faktisk altfor lite i forhold til sine treningsrutiner og mål. 

Det er mange som også har lurt på om jeg har veid alt jeg har spist og hva jeg tenker om dette nå fremover. Gjennom hele konkurranseoppkjøringen har jeg faktisk veid svært lite av maten jeg har spist. Min kostholdsplan har i stedet vært preget av  stykkvise porsjonsstørrelser, altså for eksempel “2 stk egg”, “1 stk kyllingfilet” eller “en halv boks cottage cheese” etc, fremfor X antall gram av det ene og det andre. I tillegg har jeg kunne spist så mye grønnsaker jeg vil. Så har jeg også fra før av god peiling på “hvor mye/mange gram som er hva” rett og sett fordi jeg jobber med kosthold og ernæring. Og dette har jo, vil jeg jo tro, indirekte også vært med på å påvirke at jeg ikke blir opphengt i gram-tall og matveiing. Jeg har jo veid noe av jeg har spist også, men jeg har hele tiden visst at det er noe jeg vil gjøre i en bestemt periode for å nå mitt mål, så den matvekta er ikke noe som nå noe jeg MÅ bruke i min mathverdag. Nå tar jeg for eksempel en neve nøtter rett fra posen eller slenger havregryn i kjelen uten å veie dette og det uten noe problem:) 

Så her er i alle fall mine positive hovederfaringer fra det å ha vært på konkurransediett de siste månedene:
– Jeg har blitt flinkere til å spise mer grønnsaker.
– Jeg har blitt flinkere til å eksperimentere med ulike ingredienser på kjøkkenet og å lage smakfulle, sunne retter uten at det trenger å inneholde 100 forskjellige ingredienser og halv- eller helfabrikata. Det enkle er ofte det beste! 😉
– Jeg har blitt superglad i avokado (jeg spiste jo ikke dette før jeg.. hehe, syntes det smakte gress :p ).
– Jeg er blitt mer inspirert til å lage sunne, næringsrike desserter og snacks av naturlige næringsrike råvarer uten å måtte tilsette masse sukker og fett. 
– Det høres kanskje rart ut, men nå setter jeg større pris på mat enn tidligere. Og tro meg, jeg har alltid vært glad i mat 😉 Men nå har jeg fått enda tydligere inntrykk av hvor viktig det er med for eksempel matglede, å spise nok næringsrik mat og at søtsug er noe som, for min del i alle fall, henger veldig mye sammen med det mentale og at denne følelsen faktisk forsvinner etter bare noen minutter.  
– Jeg har fått en enda større forståelse for hva slags mat kroppen min fungerer best med. 
– Jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppen, og det å kjenne etter når jeg faktisk sulten og når jeg faktisk er mett. 
– Som ernæringsrådgiver har jeg fått en helt ny kunnskap og kompetanse med tanke på videre arbeid med kostholdskonsultasjoner og oppsett av kostholdsplaner. I tillegg har jeg jo fått en helt ny forståelse av det å være på diett og eventuelle utfordringer i forhold til dette som jeg aldri kunne ha lest meg til eller erfart noe annet sted, og som jeg vet kommer godt med i både jobb og private sammenheng når det er snakk om kosthold og mat.

I løpet av de siste månedene frem til konkurranse så har jeg gradvis trappet ned kaloriinntaket for å deffe meg ned til konkurranseform. Det i seg selv har ført til at magesekken har blitt mer og mer vant med mindre mat slik at jeg nå blir fortere mett av mindre porsjoner sammenlignet med tidligere. Magesekken er nemlig svært tøyelig og ikke minst tilpasningsdyktig, så når man gradvid spiser mindre porsjoner og mindre mat, så vil også magesekken og kroppen etter hvert justere seg etter dette. Det samme gjelder jo selvfølgelig da motsatt vei, jo mer mat du spiser, jo mer tøyelig blir magesekken over tid, og og  desto mer mat trenger du for å føle deg mett. Med tanke på at magesekken min nå “tåler mindre mengde” mat enn tidligere, så er det viktig å ikke gå helt bananas med matinntaket, men gradvis øke porsjonene slik at kroppen og fordøyelsessystemet får tid til å henge med. Kort fortalt så må kroppen få tid til å omstille seg, og det er også greit at energioverskuddet de neste ukene ikke utelukkende blir lagret som fett, men at det blir en god balanse mellom å bygge opp både muskellager og fettpolstring. 😉

Som jeg skrev på Instagram i går til dette bildet:

​

“24 timers mellomrom mellom disse bildene. Den ene dagen får man tryllet frem mageruter ved hjelp av lys og karbo-trøkk, neste dag er magen bare flat mens skuldrene popper. Kroppen er et fascinerende maskineri. Uansett så vil jeg sakte, men sikkert nå gradvis øke matinntaket fra og med i kveld etter fotoshoot sammen med Fredrik som også har vært på diett de siste månedene. Jeg har lært så utrolig mye om både meg selv, kroppen og kosthold de siste månedene og fått erfaringer, kunnskap, kompetanse og forståelse jeg aldi kunne ha lest til fra en bok eller opplevd noe annet sted. Dette tar jeg med meg både i min jobb som ernæringsrådgiver, trenings&kostholdsblogger og også som privatperson. Nå sier jeg ha det bra til sceneformen og heihei til mer mat, mer energi, tyngre vekter og mer styrke!”I

I går kveld, etter fotoshoot sammen med Fredrik, var det derfor tid til en etterlengtet pizza og Pascal-kake (som forøvrig smeltet i munnen, OMG!)

70 prosent sjokolademousse-kake med vaniljefondant og hvit sjokolademousse-kake med pasjonsfruktgelé.

Og selvfølgelig var det digg, men jeg kjente godt at jeg ble fort mett og derfor står det nå igjen halvspiste kaker og pizzastykker i kjøleskapet, klar for en runde nummer to da jeg får lyst på 🙂

– Silje Bjørnstad –