Mat, følelser og kropp – dette er noe som preger tankene til mange i dagens samfunn, på både godt og vondt. Jeg personlig synes det er flott at det er fokus på å spise sunt og variert i kombinasjon med matglede, og at man spiser og trener for å få en sunn, sterk kropp og god helse. Det jeg ikke synes er flott er at for mange så tipper dette over i å bli noe som etter hvert er med på å gi dårlig selvfølelse, dårlig selvtillit og dårlig samvittighet.
Og i “fitness-verdenen” er det dessverre mange eksempler på jenter og gutter som får et forstyrret forhold til både mat, kropp og trening. Jeg hører det jeg vil kalle skrekk-eksempler hvor jenter skal måle sin fettprosent på fitnessteam-samlinger – og har man ikke nådd et visst tall til den og den samlingen, så får man ikke lenger representere teamet denne sesongen. Jeg hører om jenter og gutter som lever på et så lavt kaloriinntak at når de først kan spise litt mer, så får kroppen sjokk av “plutselige store mengder” av fett og sukker, noe som ender med at man blir kvalm/ kaster opp, og/eller får mageknip/diare. Jeg hører om folk som får så dårlig samvittighet av å “skeie ut” (dette kan være alt i fra å spise et eple ekstra enn det som stod på planen til å kaste seg over 1 kilo smågodt på en halvtime) at når de først “har gjort noe galt”, så tenker de at skaden allerede er gjort og dermed går bananas i matskapet.
I mine øyne er det virkelig ikke slik en konkurranseoppkjøring skal være. Men det er faktisk ikke slik at “alle blir spiseforstyrret” eller “begynner med dop” bare fordi man konkurrerer i fitness. For mange er en konkurranseoppkjøring et steg ut av komfortsone som blir til en positiv opplevelse med treningsglede, ny forståelse av kosthold og treningsteori, og ikke minst mestringsfølelse. Men de hører man sjeldent om.
En person som legger ut bilder av sunn mat og blide treningsselfies har ikke nødvendigvis et normalt, sunt forhold til kosthold og er fornøyd med sin egen kropp. MEN EN PERSON SOM LEGGER UT BILDER AV “AT MAN ER I FORM” ER IKKE NØDVENDIGVIS SPISEFORSTYRRET ELLER MISBRUKER TRENING HELLER.
Man kan være glad i trening, glad i mat, glad i sin egen kropp og faktisk ha et sunt forhold til alt dette uten å være føkka i hodet.
For meg skal ikke en konkurranseoppkjøring bestå av 2-4 måneder med sultfølelse, lite energi og lite treningslyst. Denne gangen er jeg min egen prøvekanin i forhold til konkurransediett og trening. Jeg prøver meg på lavkarbo/høykarbodager, lavfett/høyfettdager og får med meg hvordan kroppen min responderer på ulike måltider og treningsøkter. Jeg er bestemt på å ikke sulte meg ned i form, jeg går aldri sulten til sengs og jeg har allerede hatt flere “frimåltider” i denne oppkjøringen enn det jeg hadde totalt sett under forrige oppkjøringsrunde i vår. Og det er motiverende å se at jobben jeg gjør funker. Jeg vet jeg er strammere og jeg vet jeg er mer markert nå enn for noen uker tilbake. Likevel er jeg jo samme person og jeg er like mye verdt uansett hvor mye vekten viser eller hvor mange “mageruter som er synlige”. Jeg vet at denne reisen gjør meg sterkere psykisk, det gir meg selvtillit, erfaringer og kunnskap som jeg ikke kunne fått fra en teoretisk lærebok eller tilfeldig artikkel på internett. Ekstra viktig er det også å påpeke at selv om noe funker for en person, så betyr ikke det at samme opplegg fungerer for alle andre. Og igjen, det som florerer på sosiale medier er ikke nødvendigvis det som viser realiteten.
Selv om jeg ser sånn ut i dag, så ser jeg ikke sånn ut “til vanlig”. Jeg er mindre enn seks uker til konkurranse der man blir bedømt på fysikk, så dette er “oppkjøring-til-sceneform:
Faktisk så ser jeg ikke sånn ut 10 sekunder etter at bildet ble tatt:
Tre stikkord er viktige her: lys, “pump” og vinkel – og en god dose selvironi. (Når ble det egentlig normalt at man står å tar bilder av seg selv i speilet for så å dele det med andre?… DET i seg selv er faktisk ganske spesielt når man først tenker over det. Det var jo ikke som at besteforeldrene våre tok selfies, fremkalte bilder og hengte det opp på korktavla i skolegangene liksom….)
– Silje Bjørnstad
