Det var i alle fall det det føltes ut som…

Juletrykk, fri fra jobb og lite hverdagsstress i kombinasjon med flere hviledager på rad – det skulle vel man tro ga mer overskudd og energi på trening? Ja, logikken vil kanskje tilsi det, men i mitt tilfelle har det hatt helt motsatt effekt. Fordi, for min kropp er det tydeligvis en fin balanse mellom det å restiuere bra nok og å ikke slippe opp for mye. Ikke misforstå meg, flere hviledager på rad og lengre opphold med mindre treningsbelastning er bra det også, i perioder, men den siste uken er det ikke det som har gitt meg det store overskuddet i alle fall. Veldig enkelt forklart: jo flere daffere dager jeg har, jo daffere blir kroppen min. Og jeg skjønner at det ikke er like lett å forstå for alle…

Men de siste dagene har jeg forsøkt gang på gang å starte en treningsøkt der jeg gir opp allerede før jeg har kommet ordentlig i gang. Så har jeg gått hjem. Likevel har jeg tenkt at “det er bare kroppen som trenger å hvile og mer mat vil gi det trykket jeg venter på”, og samtidig har jeg hatt en plan om makstest i dag i knebøy, benkpress og markløft fordi det har kjentes så bra ut de siste ukene. Vel, selv om hodet hadde et ønske om det, så ville kroppen min tydeligvis noe annet. Og det er ikke det at de perse-løftene i seg selv er så himla viktige, men frustrasjonen over å kjenne at “ingenting funker på trening” har bidratt til å dra meg selv ned i en negativ spiral. Null energi på trening flere dager på rad har ført med seg mindre motivasjon, mindre treningslyst og bare en hel haug med negative tanker. I går kveld brøt jeg totalt sammen og verdens største klump i halsen førte til at jeg begynte å gråte når Fredrik spurte om hvordan jeg ville legge opp treningen min i dag fredag. Og jeg aner ikke en gang hvorfor?! Alt jeg ville var å sove og gå i hi, gjerne til våren kommer liksom… Men med nytt mot gikk jeg på trening i formiddag hvor jeg prøvde å psyke meg selv opp til å skulle teste 1 repetisjon maks i knebøy, benkpress og markløft. Etter en halvtime kjente jeg den vonde klumpen i halsen og magen. Jeg ga f… i å teste noen 1 repetisjon maks for å si det sånn. I stedet gikk jeg på toalettet og virkelig hulket. Ikke fordi jeg hadde vondt noe sted, ikke fordi jeg var stresset, ikke fordi det var noe spesielt som har skjedd eller hadde skjedd. Så mye gråting av seriøst ingen grunn i det hele tatt – altså, hva pokker liksom?! Da tenkte jeg bare: Herregud Silje, nå har du seriøst nådd bunnen. NÅ er du lost nå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For når man ikke vet hvorfor man føler seg sliten eller hvorfor man plutselig bryter ut i gråt så var det på tide med en peptalk til seg selv for å si det sånn. Og peptalk ble det. Jeg vet hva jeg er god for. Jeg vet hvor mye som sitter i hodet. Jeg vet at det i alle fall ikke vil hjelpe å sitte på et toalett å sippe fordi man har manglet motivasjon de siste dagene. I det store og det hele så er det jo bare flaut å tenke på når jeg overhodet ikke har noen grunn til å oppføre meg eller føle meg sånn. Altså, folk opplever krig, sult og sykdom liksom – så sitter jeg her, i verdens rikeste land og tuter fordi jeg har en dårlig treningsperiode. Skjerpings!!!! Jeg har en sunn, frisk, skadefri og sterk kropp, jeg har ingen psykiske lidelser (ikke diagnotiserte i alle fall -haha), jeg spiser og sover bra, jeg styrer min egen jobbhverdag og har ikke noen spesielt stressende jobbperiode nå for tiden, jeg har nettopp hatt en knallbra sydenferie og jeg har hatt en helt superjul med familie og venner. Kanskje det er hormonelt og PMS-relatert. Kanskje det er noe i underbevisstheten som påvirker. Kanskje det er den totalbelastningen av endrede soverutiner i ferier. Kanskje det er minusgradene og mørketiden. Eller noe helt annet, eller en kombinasjon av alt. 

Poenget mitt er uansett det at alle har dårlige dager, dårlige perioder og dårlige økter – uten at man alltid har en god grunn for at det føles sånn.

Så etter å ha grått ut den siste frustrasjonen valgte jeg å gjøre et nytt perse-forsøk. Ikke 1 repetisjon maks, men jeg fulgte treningsprogrammet som vanlig for å kjenne hvordan det føltes ut. Der stod det blant annet 7-ere i markløft, denne gangen 102,5 kilo. Både første og andre settet med 7-ere var lett. Så tredje settet smalt jeg til med 10 repetisjoner, og jeg kunne ennå ha tatt 1-2 reps til. Ikke fordi det er noe magisk med dette, men hodet ble innstilt på å ta en 10-reps-pers, bare for å få den perse-følelsen. Og denne gangen var hode og kropp på lag. Deretter ble det også 5-ere i 50 kilo på benkpress, også en ny pers fordi jeg aldri har løftet 5-ere på 50 kilo før. Så ble det litt arm- og skulderøvelser bare for å gjøre det også når jeg først var på gymmet.

Det ga meg en god følelse. Det ga meg det jeg har savnet den siste uken; treningsmotivasjon, treningsglede og ikke minst treningslyst. Det er de tre stikkordene som er viktigst for meg og denne gangen var det ikke kroppen som var problemet, det var rett og slett innstillingen og det mentale. Gir man opp før man allerede har startet, ja, så sier det seg selv at du har tapt det slaget.

Senk kravene, vær realistisk og tillatt deg selv å kjenne på både gode og dårlige perioder. Lær av tidligere erfaringer og bruk dette til å takle nye utfordringer. 

Nå er jeg klar for et skikkelig bra og sterkt 2017-år!

– Silje Bjørnstad –