Hei! Håper alle hadde en herlig 17.mai-feiring 🙂 Jeg vet det blir lite blogging for tiden, men det må bare heller bli spordiske innlegg i noen uker fremover nå.
Hvorfor? Kort oppsummert:
– Siste innspurt av manus-jobbing i forhold til bok. Pluss planlegging av kommende fotoshoots, grafisk design, møter osv.
– PT-studier med kommende eksamen og kursets to siste helgesamlingene. (Jeg er kommet til det punktet at jeg er fornøyd så lenge jeg dukker opp på forelesning, for å lese på egenhånd har ikke skjedd de siste to månedene)
– Møter. Møter. Møter. Og møter.
– Artikler til ulike oppdragsgivere som VG, Shape Up, afpt.no etc.
– Jobbings med PT-timer.
– Oppfølging av online-klienter, både eksisterende og nye kunder.
– Redaktørarbeid for BedreTrent.no.
– Podcast-innspilling, og forberedelser og etterarbeid i forhold til dette.
I tillegg kommer alt annen jobb og andre aktiviteter. Blant annet fakturering og fakturakontroll, bilagsinnlevering og regnskapsjobb som selvstendig næringsdrivende, men også sosiale sammenkomster, venner og ikke minst Fredrik. Midt oppi alt det her så skal jeg i løpet av de neste ukene i fire bryllup (hvor jeg er forlover i ett av dem), jeg har flere venninner som har fått baby, venninner som fyller 30 år og andre sosiale sammenkomster, og som alle andre så har også jeg klær som skal vaskes og brettes, husarbeid som skal gjøres og så videre. Så ja, “tiden flyr” da for å si det sånn.
Jeg sliter virkelig med å logge av jobbmodus for tiden, ikke fordi jeg “må holde meg oppdatert” på sosiale medier eller lignende, men fordi jeg bare elsker alt jeg får gjøre og det bidrar til at jeg ikke merker jeg er omtrent utslitt før det (nesten) er for sent. Nei, jeg er ikke utbrent eller noe i den duren altså, men når jeg må begynne å ta powernaps midt på ettermiddagen og sjekker mine fire mailbokser titalls ganger i løpet av en dag, så tar jeg det som et fint tegn på at; Nå må jeg roe tempoet. Og dette er viktig; det er ikke nødvendigvis arbeidsmengden som er utfordringen her (selv om det selvfølgelig er mye), men jeg er en person som gjerne vil ha alt klart I GÅR, noe som fører til at jeg gjerne blir sittendes å jobbe lenge fordi det tross alt “er alltid noe å gjøre”. Og fordi jeg elsker jobben min! Hehe! Og så er jeg et utprega ja-menneske som sikkert kan oppleves som irriterende positiv med en trang til å ville “please alt og alle”. For “jeg har jo alltids tid til det!”. Mhm….!
Har jeg for eksempel levert artikler i god tid innen deadline, ja så kan jeg fint begynne med de som skal leveres om en måneds tid – bare fordi jeg vil ha det unnagjort. Eller så kan jeg sette meg ned å lese bokmanus og begynne å rette på det (det er liksom ALLTID noe som kan bli bedre, rart det der 😉 ) Eller søke etter inspirasjonsbilder til fotoshoot. Eller så kan jeg jo alltids lese pensum eller se på videoforelesninger i forhold til PT-studier (men det har som nevnt ikke skjedd de siste månedene uansett…). Eller skrive artikler for BedreTrent.no, og så videre, og så videre. (Og dette gjelder ikke bare jobb, men jeg er perfeksjonist (eller har i alle fall vært, jeg begynne å bli bedre nå) i forhold til ryddighet i hjemme. Støv, skittentøy og oppvask er liksom noe jeg bare “må få unnagjort”, men merkelig nok så dukker det alltid opp igjen det greiene der. Så da sier det seg selv at det blir slitsomt å skulle hele tiden tørke støv, vaske opp alt man har brukt rett etter at man har brukt det, eller vaske alle klær med en gang man tar det av seg.
Og så er det ganske tricky at jeg selv ikke har noe imot å faktisk jobbe 12-14 timers dager, med en treningsøkt eller en powernap som eneste pause. Fordi, for meg så går det faktisk fint! (bank i bordet og den regla der). Men det er ikke greit eller fint når det går utover han jeg bor sammen med (det er flere ganger jeg har tatt meg selv i å måtte avbryte en avtale eller stresset inn fra bilen til leiligheten, og lignende fordi jeg “pokker, jeg må jobbe, jeg har glemt ditt eller datt”, eller “jeg må bare sende en mail”, eller at det går seks måneder mellom venninnebesøk, eller jeg merker at øynene mine omtrent kollapser etter time nummer 10 foran laptopen. Eller som de to ukene jeg omtrent hadde migreneanfall hver eneste dag, eller når jeg trente fikk sprengbank-hodepine etter hvert eneste sett i knebøy. Eller som den gangen når jeg totalkollapsa helt alene hjemme fordi jeg følte jeg aldri fikk hodet over vann tidligere i vår, selv om jeg innerst inne visste at jeg ville rekke alt jeg skulle med tanke på både jobb, sosiale sammenkomster og det hele. Hva skjedde? Jo, jeg knakk sammen og gråt. Skikkelig grining faktisk. Men det var det å bare ta seg fem minutter til å faktisk bare gråte (og sikkert puste ut) som var det som skulle til. Det var som om hodet bare klarnet og jobb-kapasitet-barometeret mitt var på fullt etter fem minutter med litt hulking. Aner ikke hvorfor, det bare skjedde. Og dæven døtte så effektiv jeg ble i timene etterpå! 😀
Jeg er bare evig takknemlig for den forståelsen folk rundt meg har for at jeg er såpass “off” som jeg er, til tross for at jeg er “on hele tiden”. Jeg vet jeg virkelig ikke er en enkel person å forholde seg til når jeg trer inn i jobbmodus. (Takk Fredrik for at du holder ut. Beklager mamma at jeg stresser i telefonen når du ringer meg for å høre hvordan det går).
Så derfor blir ikke bloggen førstepri akkurat nå – det betyr ikke at jeg aldri kommer til å oppdatere, men det blir nok ikke et nytt innlegg hver dag.
Så tre tiltak jeg faktisk har gjort denne våren:
– Faste date-nights med Fredrik hver onsdag. (Oh yes. Onsdager er blitt vår faste date-kveld og det har virkelig vært en super avgjørelse fordi vi disse kveldene vet at det er vi og vårt forhold som skal prioriteres. Når vi begge ikke har en 8-16-jobb, jeg har skole annenhver helg (inkludert fredag kveld) og vi begge har jobbhelger, så er det onsdag som har blitt vår dag denne våren. Og det har faktisk fungert helt utmerket!
– Jeg har begynt å sette på auto-reply på mail i helgene. Hva skjer om en person ikke får svar før på mandag liksom (med noen unntak så klart), men det er så mye bedre å ha på auto-reply, enn å se at du har fått en mail og da går rundt og tenker at du må svare nå.
– Mindre blogg, mer jobb – he he. Det er jo faktisk fakta. Det har blitt mindre blogg fordi det generelt tar mer tid med jobb, og det skal jeg få lov til å kjenne at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for. Prioriteringer 😉 Det er tross alt jobbinga som gir meg penger på konto, og ikke bloggingen, så jeg vil jo påstå at det er en riktig prioritering fra min side om jeg skal si det sjæl. Haha.
Jeg har skjønt at de rundt meg forstår mer enn jeg har turt å håpe på. Jeg trenger faktisk ikke å måtte unnskylde meg for at jeg ikke alltid kan være alle steder til alle døgnets tider. Folk vet at du ikke forsvinner for alltid, selv om du har en hektisk/travel periode, enten det er i forhold til jobb, personlige relasjoner, flytting, barn og så videre. Og hvis det eventuelt er noen som ikke skjønner det, så er det også greit, og ikke mitt problem.
Jeg kan ikke sitte å bruke den siste energien jeg har på å ha dårlig samvittighet for alt jeg “burde ha gjort”. For fy søren hvor heldig jeg er som får lov til å ha den friheten som jeg faktisk har, selv om det i noen perioder er ekstremt hektisk 😉
– Silje Bjørnstad –