Hei søndag!
De siste dagene har vært hektiske, både for hode og kropp.
Lang historie kort:
På torsdag fikk jeg nemlig plutselig beskjed om at lille Perle som nettopp har fylt 2 år hadde blitt operert etter at det hadde blitt funnet en kul med hevelse på magen. Det ble funnet betennelsesceller, størknet blod og verk i hevelsen – det ble selvfølgelig også tatt prøver. Etter (den første) operasjonen kom det igjen en ny hevelse og den stakkars vovsen var knapt hjemme igjen før hun måtte rett tilbake til operasjonsbenken for ny operasjon. Det var da blødning i operasjonssåret. Årsak til hevelsen i første omgang er usikkert, men det er heldigvis ikke funnet noen svulst eller lignende – og Perle er i fin form hvor hun nå går med “post-operasjons-body” og hun får både smertestillende og betennelsesdempende. I morgen, på mandag, skal hun til kontroll og da er det godt mulig at vi får mer svar på hva som kan ha vært årsak.
Uansett; å få den beskjeden hjemmefra at dette lille uskyldige vesenet plutselig måtte bli operert uten at noen egentlig visste helt hvorfor satte meg helt ut. Jeg er så ubeskrivelig glad i de to firbeinte som bor hjemme hos mamma og pappa, og jeg kollapsa jo bare helt av kombinasjonen av usikkerhet, det å ikke kunne gjøre noe og tanken på at Perle hadde vondt uten at hun kan si ifra. Etter å ha hulket et par timer, så skulle jeg reise på jobb og jeg måtte bare sette telefonen min på flymodus og konse 100 prosent på det jeg skulle gjøre som personlig trener og gruppetreningsinstruktør på STERK denne kvelden. Som sagt så går det veldig bra, men for meg tapper det veldig mye krefter å få sånne beskjeder, og det hjelper heller ikke å høre mamma som gråter i andre enden av telefonen. Jeg vet jeg er klin-koko når det gjelder de hundene hjemme, men altså, for meg er de som familiemedlemmer.
På fredag var det hjemmekontor-dag hvor jeg blant annet spilte inn podcast med nydelige Kesia Heichelmann som snakket åpent om sin hverdag med ME. Denne innspillingen gjorde så utrolig dypt inntrykk på meg og ikke minst så satte det virkelig tankene i gang om hvor heldig jeg er som faktisk er 100 prosent frisk. Jeg gleder meg sånn til å publisere denne episoden (kommer i løpet av oktober), for her er det så mye fint, tankevekkende og viktig som blir sagt!
Ellers har det jo vært ÅPENT HUS på STERK hvor jeg jobber denne helgen, og på lørdag tilbrakte jeg noen timer her på jobb før jeg senere dro til en av mine beste venninner hvor det ble skravlings og takeaway-mat, med andre ord; en perfekt lørdagskveld!
I dag, søndag, har jeg også spilt inn en podcast-episode, denne gangen med Kamilla Kolvig. Dette ble også en superfin episode som får meg til å smile bare ved tanken. Denne blir også publisert i løpet av oktober.
Blant annet snakket Kamilla om “hverdagsglede” og det å huske på at det faktisk er hverdager det er flest av. Hun påpeker det å kunne se de små gledene i hverdagen og hvor mye de er verdt, og vi snakker også om viktigheten av å finne sin balanse i livet. For balanse er kanskje ikke alltid like lett, men det er virkelig et viktig nøkkelord i alt du foretar deg. Og det er nettopp dette ordet jeg refererer til i overskriften. Har du tenkt på at balanse ikke er noe som kan kjøpes eller brukes opp? Det må trenes på, for blir det for lite eller for mye av noe så kan det fort bidra til uro, usikkerhet og følelsen av å ikke mestre situasjonen. Balanse har jeg med meg enten det gjelder kosthold, fysisk aktivitet, jobb, sosialisering, restitusjon, ferie, økonomi etc. Det må trenes på, prioriteres og aksepteres.
Noe å tenke på denne søndagen driver og planlegger den kommende uken? 😉
– Silje Bjørnstad –