Da var man tilbake i Norge igjen etter en helt fantastisk “jobbferieuke” på Fuerteventura. Jeg skal ikke legge skjul på at det har blitt mer avslapping og feriemodus enn jobbings, men det har ikke bare blitt solslikking og sovedager på solsenga heller altså.
På hotellet var det drøssevis med ulike gruppetimer å melde seg på, alt i fra yoga, pilates, step, aerobic og kroppsvekttrening til spinningtimer, stretching og løpegrupper. Det var også tidenes hotellgym på området, vi snakker løfteplattformer med Eleikoskiver og alt fra skigåing-apparater til flere titalls ulike manualer etc. Jeg storkoste meg for å si det sånn 😉
Været og temperaturen var også helt perfekt, varmt og godt med strålende sol og blå himmel, samt litt (nødvendig) frisk bris 🙂
En dag reiste vi også til stranda som kalles “Europas Hawaii”.
Med andre ord, én uke i Syden i november kan absolutt anbefales :p
Et lite bildedryss:
Samtidig så fikk jeg en påminnelse om hvor skjørt livet er på mandag rett før vi skulle reise. Jeg skal ikke komme med detaljer, for det er heller ikke nødvendig, men i skriving er og blir for meg terapi, og nå må jeg bare skrive litt om følelse- og tankekaoset som er inne i hodet for tiden.
Når man står og “klager over” at det ikke er skyfri himmel når man drar opp gardinene på hotellrommet klokka 8 om morgenen eller at man ikke klarte den siste repetisjonen som stod på treningsprogrammet, og så plutselig får et helt forferdelig og tragisk dødsbudskap så skjønner man at man virkelig bare skal holde kjeft. Det finnes ingen ord til å beskrive hva pårørende opplever og går igjennom, det finnes ingen ord som kan trøste nok til at sorgen går over, det finnes ingen ord som man føler hjelper. Man føler seg så hjelpesløs, men likevel så skal man vise at man bryr seg, at man er der hvis det trengs, at man er der når hverdagen sakte, men sikkert kommer tilbake, at man alltid har en skulder å gråte på og at man alltid stiller opp uansett. Samtidig blir jeg minnet om hvor kort livet er og hva som faktisk egentlig betyr noe. Mange snakker hele tiden om “å bli en bedre utgave av seg selv”, særlig når det er snakk om kosthold eller trening. Men hva med å bli en bedre utgave av seg selv basert på kjærlighet, små komplimenter og små gleder. Det er så mange rundt meg som jeg er så uendelig glad i og som fortjener all ros, og jeg vet jeg kan bli flinkere til å fortelle dem nettopp det.
Selv om det er snakk om små ord og handlinger, så kan de likevel bli så sterke. Det koster så lite og gir så mye.
– Silje Bjørnstad –
