Tjohei!
Etter fredagens ankelvridning så har jeg innsett at det VIL TA TID å få ankelen 100 prosent friskmeldt. Den er fortsatt hoven og bevegeligheten er ikke så særlig å skryte av, men det går heldigvis i riktig retning.
I går testet jeg å ro på romaskin for å få inn litt kondisjonstrening nå som løping ikke er aktuelt, og når man sitter på en romaskin får man en ganske stor bevegelse i ankelleddet i startposisjonen. Når jeg prøvde dette på søndag så ble det ikke akkurat så mye fraspark i rotakene, men i går, mandag, kom jeg meg ganske greit igjennom 5000 meter roing fordelt på 5×1000 meter – uten store vondter. Så med andre ord; det blir bedre og bedre for hver dag, selv om det gjerne skulle gått i litt raskere tempo for min del som er frøken utålmodig.
Jeg merker også at balansen og stabiliteten på den venstre ankelen er long gone, så etter en liten oppfølgingsprat med fysioterapeut så er det ettbeins balansetrening på balansepute noe jeg bør gjøre 10 minutter hver dag fremover. DET får jeg til og det skal prioriteres. Og det ser omtrent slik ut:
(Bildet er over to år gammelt, men balanseputa gjør jo samme nytte i dag som da)
Ellers så fikk jeg beskjed om å gjøre alt av bevegelse som kjennes greit ut, også løping når den tid kommer (men det og hopping er fysisk umulig nå), men at jeg ikke skal bli for ivrig med varigheten i første omgang. Knebøy og utfall er heller ikke noe som jeg får til ennå, men snaaaaart. Jeg kjenner at bevegelse absolutt er noe ankelen min er glad for, i tillegg er det å bruke støttebånd i 30-40 minutter som stabiliserer gull verdt. Det er faktisk ganske så stor forskjell med og uten.
Uansett: its all good og med både tid og tålmodighet har jeg god tro på at den ankelen vil bli helt fin igjen.
– Silje Bjørnstad –
