La oss sprekke bobla…

Jeg har alltid vært fan av å skrive – og priser meg lykkelig for at jeg faktisk kan ha det både som jobb og som hobby. Det er virkelig en avkobling for min del å bare rable ned det jeg tenker, føler og opplever. Å skrive er min terapi, enten det handler om trening, kosthold, jobb eller denne gangen: privatliv.

Og, det jeg skal si nå er ikke nødvendigvis noe man skal eller må rope ut til verdenen, men da slipper folk å eventuelt lure eller spørre andre hvis de skulle ha noe spørsmål om situasjonen. Og hvis jeg er litt “off” på det sosiale plan og/eller i sosiale medier for tiden så er det kanskje enklere å skjønne hvorfor etter at man har lest dette.

Kort oppsummert: Jeg har, relativt nylig, valgt å avslutte et kjærlighetsforhold som har vart i 6,5 år (og vi har kjent hverandre i over 7 år).

I løpet av disse årene har det vært mange fantastiske opplevelser og minner med flere års samboerskap, ferier, familieselskap, nye bekjentskap, leilighetskjøp og huskjøp – for å nevne noe. Det sier seg selv at det er mye historie man har opplevd sammen med et annet menneske og det å fortelle noen at man ikke lenger ønsker det samme kan få deg til å føle deg som verdens verste person. Den følelsen har jeg kjent så inderlig på de siste ukene. For dem som måtte tro at det “det er enklere å være den som ønsker å gjøre det slutt”, aner ikke hva dere snakker om. Det er alt annet enn enkelt å se noen bli så knust av dine ord og manglende følelser. Det er alt annet enn enkelt å ta en avgjørelse om at man ikke lenger ønsker å dele tiden sin sammen. Det er alt annet enn enkelt å se en såret person inn i øynene og forsøke å forklare hvorfor man har tatt en slik beslutning. Det er alt annet enn enkelt å innse at drømmeboligen og drømmeplassen må vike fordi man ikke lenger kan bo der man bor, og det er alt annet enn enkelt å sette i gang en prosess som innebærer hussalg, flytting og ha en nåværende bosituasjon med en som lever i et følelsesmessig helvete og skuffelse på grunn av deg. Det er alt annet enn enkelt å fortelle folk rundt at “nei, vi fikk det ikke til”.

Og jeg har vært der selv tidligere – hvor det kjennes ut som man bare møter en vegg, faller ned i et sort hull og blir der. Det føles ut som tiden stopper opp, samtidig som samfunnet og verden rundt fortsetter i samme tempo uten å legge merke til at noe er feil. Jeg har vært der hvor man gråter seg i søvn, våkner opp igjen med samme klump i halsen og man bare klarer ikke å fungere fordi kroppen sier at noe er fryktelig, fryktelig gærent. Jeg har vært der hvor alt kjennes komplett håpløst ut og man mister alt av energi og lysten til å gjøre noe som helst. Det er virkelig noe av det verste man kan oppleve emosjonelt som menneske – men samtidig er det også dette som gjør oss mennskelige.

Og…

Jeg vet at ting vil bli bedre med tiden. Jeg vet at det praktiske med hus, flytting, felles bil og lignende alltid løser seg. Og jeg vet at jeg er nødt til å følge mine følelser, følge mine drømmer, være tro mot mine verdier og leve det livet jeg vil.

Jeg skal ikke gå inn på detaljene, men bare så det er sagt; det har ikke skjedd noe spesielt, ingen har gjort den andre noe vondt fysisk, det er ikke noe sjalusidrama eller utroskap som har forårsaket dette – det er jeg som ikke lenger har de riktige følelsene for å fortsette forholdet. Et kjærlighetsforhold mellom to personer krever kontinuerlig pleie og næring – det vet jeg godt og kan fint trekke frem mine egne foreldre (som har vært gift i snart 40 år!!!) som et godt eksempel på at tillit, respekt, kjærlighet, humor, tiltrekning, forståelse og ærlighet bidrar til et godt samliv. Men det er nødt til å være gjensidig. Det var det ikke lenger i mitt tilfelle.

 

Mange spør meg om hvordan jeg har det. Som jeg har skrevet tidligere; det er alt annet enn enkelt, morsomt eller hyggelig å se at noen andre får det vondt på grunn av deg. Men jeg vet jeg må tenke på meg selv, og til spørsmålet om hvordan det går med meg, så er svaret “veldig bra”. Jeg er ferdig og har lagt forholdet bak meg med en positiv følelse – jeg har vokst så enormt i dette forholdet og jeg hadde ikke vært der jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for mannen jeg har tilbrakt livet mitt sammen med i 7 år. For det er jeg evig takknemlig for.

Videre har jeg nok ubevisst bearbeidet dette valget og denne prosessen lenge før jeg faktisk sa det høyt til meg selv og ikke minst den andre personen som er involvert. Derfor føles det nå ut som en lettelse å faktisk lytte til kroppen og meg selv, og faktisk stå for det valget man faktisk vil ta.

Og det er så deilig å si at jeg har det veldig bra, og faktisk mene det 100 prosent.

Mange lurer på hva jeg gjør nå, og det er strengt tatt ikke noe nytt eller revolusjonerende som skjer – jeg fortsetter med de samme jobbprosjektene og PT-jobben på STERK og jeg må finne meg et nytt sted å bo og vil gjerne bo i området jeg bor i nå. Ellers så tar jeg en dag om gangen og gleder meg til Thailand-tur i februar som supervenninne Sandra blir med på 🙂

– Silje Bjørnstad –

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg