I skrivende stund har jeg min siste dag som 31-åring. For i morgen, 11.11, har jeg bursdag! Og det ble litt bursdagsfeiring i helgen med litt besøk, gaver, kakespising og is – noe som selvfølgelig var veldig hyggelig.

Det som derimot ikke var noe hyggelig var at jeg på fredag klarte å få en såpass kraftig vridning i den venstre ankelen min som har ført til at alt som involverer mye bevegelse i ankelleddet slik som styrkeøvelser som knebøy og utfall, eller jogging, er uaktuelt de neste dagene. Det har nok vært et heftig overtråkk med kraftig forstuelse som resultat. For på fredag kom sesongens første snøfall og det har bare blitt mer og mer snø i løpet av helgen. Men fredag formiddag var det fortsatt heller lite snø på bakken og jeg snørte på meg joggeskoene og tenkte vel ikke noe mer over snøen som kom. Jeg kom fort inn i en deilig joggeflyt med behagelig tempo og jeg koste meg såpass at jeg bestemte meg for å ta en litt lengre tur når jeg først var ute.

Opp skogsstiene bar det og jeg merket jo at det var litt glattere på bakken i skogen sammenlignet med grusveien som jeg hadde vært på først. Jeg roet ned tempoet og gikk inn i rask gange fremfor å fortsette joggingen på de glatteste partiene. I det jeg er her og nyter løpegleden så tenker jeg faktisk på hvor heldig jeg er som har en frisk og skadefri kropp som kan gjøre akkurat det jeg vil. “Fy søren hvor glad jeg er for at jeg aldri er skada” var en setning som gikk igjen og igjen i hodet. To minutter senere kommer karma og tar tak i kroppen min. Jeg var nemlig på bunnen av en skogssti som det pleier å være litt vått på (det går en bekk like ved), men dette partiet var nå dekket av nysnø og jeg satte opp farten litt igjen og tenkte ubevisst at “jaja, nå blir jeg vel våt på beina i det partiet her”. Men neida, jeg ble ikke våt. For vannet det var frosset til is. Så i stedet for å tråkke igjennom isen så gjør jeg oppned på kroppen min, med begge beina opp fra bakken før jeg klarer å lande på den venstre ankelen min med en deilig vri, mens jeg tar meg i mot med hendene og rumpa. Med en gang kjente jeg at den ankelen hadde fått seg en trøkk, men jeg klarte å stable meg opp igjen og hinke bortover. DET var heller ikke lurt, for på nytt merker jeg at beinet sklir fremover og jeg lander rett på rumpa nok en gang. Heldigvis var ikke dette en særlig hard landing, men jeg merket at skinka havnet på bakken for å si det sånn.

Uansett så kom jeg meg hjem uten store problemer og etter hvert som timene gikk fikk jeg bare mer og mer vondt i ankelen på venstre fot. Så tar jeg av meg sokkene og må bare le da jeg ser føttene mine. Den venstre ankelen er tydelig hoven og øm, og ser ut som en klumpfot sammenlignet med høyresiden. Ikke er det særlig bevegelighet i ankelen heller og når jeg reiser meg opp så har jeg ikke sjans til å gå normalt. Det blir hinking resten av den kvelden for å si det sånn. Lørdagen var det derimot litt bedre, men det er fortsatt redusert beveglighet i ankelen og jeg kjenner at den i alle fall ikke skal belastes med noe hopp, jogging eller rask gange. I dag, søndag, er det enda litt bedre så det går i riktig retning, men jeg har nok innsett at det ikke blir noe løping eller knebøy-varianter de neste dagene. Heldigvis er det jo veeeeeldig mye annet jeg kan gjøre når det gjelder fysisk aktivitet og varmer jeg godt nok opp så kan jeg også gå en stund uten at det gjør vondt verre. Men det er så innmari typisk, at når jeg først skal få en liten skade, så skjer det på ren og skjær UFLAKS, ikke fordi jeg har vært ego og lastet på med altfor mye vekt i en styrkeøvelse eller noe sånt. Og så spesielt typ 2 minutter etter at jeg har kjent på godfølelsen og tanken av å bare være skadefri.

Når det er sagt så skal det nok ikke mange dager til før jeg er 100 prosent back in business, så lenge jeg ikke blir for ivrig for tidlig og jinxer det helt da. Men de to fallene på fredag kunne gått MYE verre. Moralen er: BRUK BRODDER, eventuelt sko med pigger, gå rolig og sjekk alltid underlaget før du eventuelt øker tempoet når du er ute på gåtur/joggetur. Jeg personlig synes snøen og kulden har kommet litt tidlig. Men da gjelder det å gjøre det beste ut av det og det er faktisk sykt fint ute i vintermørket nå.  Så ut og nyt den friske vinterlufta folkens!

– Silje Bjørnstad –