God mandag!
Lørdag var det klart for hinderløpet Toughest Race i Holmenkollen Oslo – et arrangement jeg har sett frem til i flere måneder. Det så jo litt skummelt ut for bare et par uker tilbake på grunn av hissig seneskjedebetennelse å venstre legg og i tillegg fikk jeg et helt insane migrene-anfall dagen før, altså på fredag. Jeg våknet opp med en helt uforklarlig karusell-svimmelhet og kvalme, og det hjalp hverken å ligge eller å stå oppreist, så frokost ble migrenetablett i håp om at det skulle gjøre ting bedre. Hele denne dagen var jeg virkelig i halvkoma og det ble inne-dag for å si det sånn. Men at jeg tok det såpass rolig, samt at jeg har tatt det relativt rolig de siste ukene med tanke på løpsrelatert trening, så var jeg overtent og supergira når jeg våknet opp på lørdag. Jeg var SÅ klar for å gjennomføre Toughest og for et fantastisk løpsopplevelse det var. Sola skinte, energinivået og stemningen i Kollen var upåklagelig! Sammen med fire andre jenter løp fullførte vi de 8 kilometerne med ulike hindre på veien og mestringsfølelsen var på topp når vi krysset målstreken. Det var noen hindre jeg ikke klarte, men da finnes det alltid et alternativ/strafferunder. Ellers fikk hele kroppen kjørt seg med blant annet monkeybars og lignende hindre hvor man brukte armer til å svinge seg bortover, ulike vegger på forskjellige høyder man skulle hoppe over, kryping under lave nett, balansebom, tauklatring, gjørmebading, bæring av vanndunker og vedkubber, hopping fra høyder og ned i (iskaldt!) vann med påfølgende svømming og å komme seg opp unnarennet i Holmenkollbakken. Med andre ord får man testet både mental og fysisk styrke.
Gjengen før start:
Og gjengen etter å ha kommet i mål:
Heia mestringsfølelse og treningsglede 😀
Tiden for min del spiller ingen rolle for meg i sånne løp – det viktigste er å fullføre løpet sammen med gjengen man løper med og at alle kommer fornøyde og uskadde inn i mål. Og en annen ting jeg ble innmari glad for er å kjenne at foten og leggen ikke er helt ødelagt etter dette løpet! Jeg kjente ingenting under lørdagen, men i går søndag var det litt irritasjonstendenser uten at det er for mye å bry seg om. Det er i alle fall mye bedre enn det det var for 1-2 uker siden! Så rehab med sparkesykkel, tøyeøvelser og mindre tusling har nok hjulpet, og fremover er det tålmodighet og rolig opptrapping som er stikkordene.
Ha en sporty uke!
– Silje Bjørnstad –
Sporty! Broren min og kjæresten min var også og løp Toughest og de var mildt sagt giret når de kom hjem. Stakkars kjæresten var helt i fra seg når han skulle fortelle om drukningsfølelsen han fikk av et lite tjern man hoppet ut fra en trampoline (trur jeg, var ikke så lett å få med seg alt når han snakket på inn- og utpust). Han fortalte dette på en annen post og blei litt forundret over at han ikke så disse båtene som fløt rundt i vannet for å passe på- han trudde liksom han skulle drukne, helt aleine i vannet. Ha ha.. Stakkars <3
Men gratulerer med godt gjennomført løp! Jeg holdt på å dø av å være tilskuer under Barskingen i slutten av mai, så jeg kommer nok aldri til å delta i noe slikt selv 😛 ha ha
Elevele: ja altså det stupet var faktisk skikkelig skummelt. Jeg hadde problemer med å puste ordentlig inn og ut da jeg havnet i vannet og skulle begynne å svømme, hehe. Var nok i sjokk av både høyden, vanntemperatur og svømmedistanse, og la heller ikke merke til noen båter. Men er supergøy å gjennomføre og tusen takk for hyggelig kommentar! 🙂 Hehe, og husk at det alltid finnes alternativer hvis det er noen hindre man ikke vil prøve seg på;)
Det er i grunn ikke hindrene som er problemet, bare at jeg er i så sykt dårlig form 😛 ha ha.. Har vært spesielt syk det siste året, så jobber med å komme meg litt etter litt 🙂 Men jeg hater trening og skulket alt som het gym på skolen, så jeg tviler på jeg noen gang kommer til å delta på noe slikt 😛 Jeg trener kun fordi jeg må, pga helsen 😛
Elevele: “god form” er relativt 🙂 og jeg trener også for helsens skyld hvis det skulle være noen tvil, men det er klart at treningsglede er en fin bonus. hinderløp som toughest er kun for mestringsfølelsens skyld og den sosiale opplevelsen 🙂 tid og plassering bryr jeg meg ikke om så lenge jeg kommer i mål med gjengen min der alle er fornøyde og skadefrie – Hehe 😉 og du skal aldri si aldri <3
Ja, de fleste trener vel for helsens skyld, så den var litt tynt forklart 😛 Jeg har en diagnose, som krever trening, men samtitig gjør diagnosen at jeg ikke kan trene når det stormer som verst. Så, det er ikke alltid like enkelt å trene når man er mer eller mindre sengeliggende i ukesvis om gangen. Formen, både helsemessig og treningsmessig suger big time, for å si det mildt 🙂
Men, har tatt tak i kostholdet nå og jobber med å snu ting den veien også, så håper formen blir betydlig bedre 😀