Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg blogger jeg blant annet for å oppdatere de der hjemme og kommunisere med venner og kjente (og sikkert en del ukjente) med alt det interessante og muligens ikke fullt så interessante jeg driver med her i Spania.

Og av og til er det noen som kommenterer på det jeg har skrevet (noe jeg forresten setter stor pris på, så fortsett med det), og pappaen min prøver seg ofte med en morsom kommentar eller spørsmål. Men denne siste kommentaren vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal reagere på da det står følgende:

At pappa er en middelaldrende sykkelgæren mann med gorillahårbekledning har jeg visst lenge, men når begynte pappa å få pupper?!? Vel, er det et usunt kosthold og lite mosjon som er grunnen har jeg redningen for deg, dattera di skal nemlig bli ernæringsfysiolog og stiller opp gratis når som helst du måtte ønske.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Denne kommentaren kom etter et lite uskyldig spørsmål som lød: Så, hva ønsker du deg til jul pappa? (“Lapper er forøvrig det jeg ga til pappa en jul jeg levde med et særdeles stramt julegave-budsjett. Løsningen ble “tjeneste-lapper” som for eks. “SIlje, gå å hent avisa”, “Silje, hent inn ved”, “Silje, måk snø fra trappa” og lignende) Dette hadde sikkert funka fint i år også, men jeg forstår jo at man ikke akkurat blir mindre kravstor i løpet av åra. Så selv om jeg tross alt er en 23 år gammel heltidsstudent i Spania som ikke jobber og lever på stipend som er mindre enn månedsbeløpet til en minstepensjonist så skal jeg sikkert få til å skrape opp noen kroner til noen deilige kvantumsrabatt-sokker fra Dressmann sammen med et flaxlodd eller to.

Pappaen min i en heeeeelt vanlig sittepositur.

Ah forresten, er det noen flere som har erfaringer fra foreldre i 40- eller 50-årskrise? Mamma og pappa er nemlig intet unntak. I en alder av 40 var det selvfølgelig motorsykkel-lappen som skulle tas, og jammen ble det ikke motorsykkel-kjøp også. Jeg kan ikke huske sist gang den ble brukt, men jeg er ganske sikker på at den står i garasjen et sted i håp om å bli solgt til noen som faktisk klarer å vedlikeholde en motorsykkel samt rekker ned til “fotstøttene” og “opp til styret”. (Mamma stakkar rekker hverken opp eller ned da naturen ikke ville gi henne mer enn 155 centimeters lengde, men hun er supersøt for det altså)

Og som 90% andre menn som kommer i femtiårsalderen var det ny sykkelkjærlighet som traff pappas hjerte. Denne gangen ble Thor Hushovd selve idolet og forbildet, og pappa gikk til innkjøp av både sexy sykkelshorts, sykkel-tskjorte, sykkelhansker, hjelm og sykkelgud-vet-ikke-hva. Og selvfølgelig en sykkel som KUN kan kjøres på asfalt. Kjempepraktisk at vi da har en lang grusvei fra huset vårt og ned til hovedveien slik at dette kjøretøyet må bæres flere hundre meter før den faktisk kan brukes.

Og bortsett fra sykkel-interesse har jeg lagt merke til en snikende skurtresker-interesse hos min kjære pappa. Hvilken i rekken var den du kjøpte i år? Den tredje? Eller var det den fjerde på 3 år kanskje? jo, tror det var slik det var. Spiller ingen rolle om de funker eller ikke, de tar jo liksom null plass så kjør på med tresker-innkjøpinga di du pappa!

Tøffe pappaen min på Grand Canyon.

Men pappa med pupper eller ikke, null tresker eller tjue treskere, han er og blir verdens beste pappa, og ingen mann i verden kan ta over pappas plass i mitt hjerte. (Og nå vet jeg at både mamma og pappa sitter med tårer i øynene fordi datteren deres skriver så store ord, men som alltid, jeg er bare ærlig.) 🙂 Jeg kan det å uttrykke meg, både i negativ og positiv sammenheng, men nettopp derfor kan dere jammen være stolte av meg også. For jeg er ikke den som sitter stille i et hjørne og holder kjeft når jeg føler meg urettferdig behandlet, noe jeg er misfornøyd med eller rett og slett vil ha frem meningen min – og det har jeg etter deg papsen. Det er ikke mange som tør å si ifra til Herr Kent Bjørnstad, men den dagen dattera di ble født kjære pappa, den dagen begynte ei lita jente å vokse seg til å bli et selvstendig individ med en like stor stahet og stort diskusjonsengasjement som deg selv, og nettopp derfor er vel jeg den som tør å argumentere mot deg når det trengs også. For å ikke snakke om et vinnerinstinkt ingen jeg kjenner har sett eller opplevd maken til som jeg har arvet etter deg.

Pappa og jeg i New York i fjor.

Så konklusjonen er at jeg bare vil si: Takk for at du er pappaen min.

– Silje Bjørnstad –