- Skal jeg fortelle dere en hemmelighet?

God søndag!

Tidligere denne måneden skrev jeg om mine tanker om frimåltid/cheat meal og betegnelsen å skeie ut.

LES MER HER: Frimåltid – postivt eller negativt?

Det er, ikke så rart eller overraskende, mye fokus på mat og kropp når man er i “fitnessbobla” og i konkurranseoppkjøring. For mange kan det bli FOR mye fokus på disse tingene og etter en konkurranseoppkjøring er det mange som blir blind på seg selv og mengden mat man nå bør spise og så videre.

Nå har min tidligere fitnesscoach, venninne, treningspartner-in-crime og jobbkollega Susanne publisert et innlegg på BedreTrent.no som jeg har lyst til å dele noen avsnitt fra her (med tillatelse fra Susanne). Jeg mener nemlig dette er viktige ord, fitnessutøver eller ei:

Jeg blir så trist når jeg ser fitnessjenter på Instagram som klyper seg i magefettet og klager over at de har for mye fett. Når de mentalt banker opp seg selv eller «straffetrener» etter å ha gått på en «smell», uansett hvor stor eller liten den var. Når de føler seg mislykket hvis de ikke følger treningsplanen sin til punkt og prikke, eller hvis de ikke går ned i vekt på ukens måling. Å følge en plan og å få resultater blir et mål på hvor «flinke» de er.

Det er uheldig at fitnessjenter som har mange følgere på Instagram eller blogg fremstiller seg selv på denne måten. Følgerne kan få en feilaktig oppfatning av hva som er sunt og normalt, og kan begynne å måle sin egen verdi i hvor «flinke» de er med trening og kosthold.

Selv ønsker jeg å formidle alle aspektene rundt det å være aktiv fitnessatlet. Og skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Jeg har vært på, fem konkurransedietter (og har fullført fire) og jeg har «sprukket» og «skeiet ut» på absolutt alle diettene, både planlagt og ikke planlagt og i større eller mindre skala. Betyr det at jeg er mislykket?

Jeg har fortsatt klart å komme i form og fått gode resultater.

På de to første diettene var det litt mer «krise» for meg da jeg skeiet ut, og da kunne jeg ha dårlig samvittighet i etterkant. Så har jeg gradvis blitt mer og mer erfaren og moden, og den oppkjøringen jeg er på for øyeblikket har uten tvil vært min beste diett hittil.

Og jeg har «skeiet ut» og spist både snickerskake, is, sjokolade, lasagne, proteinbarer, brødmat med smør og pålegg, ekstra store porsjoner med havregrøt og så videre de siste to-tre månedene.

Likevel har jeg redusert fettprosenten min. Dessuten har jeg heller ikke klart å følge treningsplanen min, og cirka 100 prosent av alle løpeøktene har på mystisk vis ikke blitt gjennomført ?!

Dette er min strategi:
Når jeg har spist utenfor planen så har jeg gjerne tillat meg det fordi jeg vet at det jeg spiser der og da, i de mengdene jeg velger, har ikke noe å si for om jeg kommer i form til NM eller ikke.

Når jeg tar meg diettfri eller et frimåltid så får jeg også kjenne på hvor lite mat jeg faktisk spiser i hverdagen (i forhold til mitt energiforbruk og hva jeg selv trives med) og hvor viktig det er å være snill med seg selv i en slik periode.

Noen ganger sluker jeg noe som absolutt ikke var planlagt, og som jeg virkelig kjenner på at jeg ikke burde ha spist. I stedet for å få dårlig samvittighet så tenker jeg heller at da får jeg bare utnytte det og trene skikkelig tungt den påfølgende dagen. Jeg reduserer ikke mengden mat dagene i etterkant, men fortsetter bare med kostholdsplanen min som før. Og det er ganske digg å slippe unna en «smell» med et lite «oops!», en skuldertrekning og en skikkelig tøff treningsøkt!

Så jenter – vær snille med dere selv, både underveis i oppkjøring og i etterkant! Ingen er perfekte, og ikke gi deg selv en verdi ut i fra hva du spiser eller hvor mye du trener.

Susanne Soydan.