Hei søndag!
De siste dagene har vært hektiske, både for hode og kropp.
Lang historie kort:
På torsdag fikk jeg nemlig plutselig beskjed om at lille Perle som nettopp har fylt 2 år hadde blitt operert etter at det hadde blitt funnet en kul med hevelse på magen. Det ble funnet betennelsesceller, størknet blod og verk i hevelsen – det ble selvfølgelig også tatt prøver. Etter (den første) operasjonen kom det igjen en ny hevelse og den stakkars vovsen var knapt hjemme igjen før hun måtte rett tilbake til operasjonsbenken for ny operasjon. Det var da blødning i operasjonssåret. Årsak til hevelsen i første omgang er usikkert, men det er heldigvis ikke funnet noen svulst eller lignende – og Perle er i fin form hvor hun nå går med “post-operasjons-body” og hun får både smertestillende og betennelsesdempende. I morgen, på mandag, skal hun til kontroll og da er det godt mulig at vi får mer svar på hva som kan ha vært årsak.
Uansett; å få den beskjeden hjemmefra at dette lille uskyldige vesenet plutselig måtte bli operert uten at noen egentlig visste helt hvorfor satte meg helt ut. Jeg er så ubeskrivelig glad i de to firbeinte som bor hjemme hos mamma og pappa, og jeg kollapsa jo bare helt av kombinasjonen av usikkerhet, det å ikke kunne gjøre noe og tanken på at Perle hadde vondt uten at hun kan si ifra. Etter å ha hulket et par timer, så skulle jeg reise på jobb og jeg måtte bare sette telefonen min på flymodus og konse 100 prosent på det jeg skulle gjøre som personlig trener og gruppetreningsinstruktør på STERK denne kvelden. Som sagt så går det veldig bra, men for meg tapper det veldig mye krefter å få sånne beskjeder, og det hjelper heller ikke å høre mamma som gråter i andre enden av telefonen. Jeg vet jeg er klin-koko når det gjelder de hundene hjemme, men altså, for meg er de som familiemedlemmer.
På fredag var det hjemmekontor-dag hvor jeg blant annet spilte inn podcast med nydelige Kesia Heichelmann som snakket åpent om sin hverdag med ME. Denne innspillingen gjorde så utrolig dypt inntrykk på meg og ikke minst så satte det virkelig tankene i gang om hvor heldig jeg er som faktisk er 100 prosent frisk. Jeg gleder meg sånn til å publisere denne episoden (kommer i løpet av oktober), for her er det så mye fint, tankevekkende og viktig som blir sagt!
Ellers har det jo vært ÅPENT HUS på STERK hvor jeg jobber denne helgen, og på lørdag tilbrakte jeg noen timer her på jobb før jeg senere dro til en av mine beste venninner hvor det ble skravlings og takeaway-mat, med andre ord; en perfekt lørdagskveld!
I dag, søndag, har jeg også spilt inn en podcast-episode, denne gangen med Kamilla Kolvig. Dette ble også en superfin episode som får meg til å smile bare ved tanken. Denne blir også publisert i løpet av oktober.
Blant annet snakket Kamilla om “hverdagsglede” og det å huske på at det faktisk er hverdager det er flest av. Hun påpeker det å kunne se de små gledene i hverdagen og hvor mye de er verdt, og vi snakker også om viktigheten av å finne sin balanse i livet. For balanse er kanskje ikke alltid like lett, men det er virkelig et viktig nøkkelord i alt du foretar deg. Og det er nettopp dette ordet jeg refererer til i overskriften. Har du tenkt på at balanse ikke er noe som kan kjøpes eller brukes opp? Det må trenes på, for blir det for lite eller for mye av noe så kan det fort bidra til uro, usikkerhet og følelsen av å ikke mestre situasjonen. Balanse har jeg med meg enten det gjelder kosthold, fysisk aktivitet, jobb, sosialisering, restitusjon, ferie, økonomi etc. Det må trenes på, prioriteres og aksepteres.
Noe å tenke på denne søndagen driver og planlegger den kommende uken? 😉
1) Jeg har ekstrem fuglefobi…
…og det virker som det bare blir verre og verre med årene. Altså, folk forstår faktisk ikke hvor ille det er før de er sammen med meg og jeg får et slags anfall. Jeg er rett og slett livredd for å bli angrepet av en fugl som bare slår ut med vingene samtidig som den “hakker meg opp” og aldri stopper..Og det verste er at jeg vet det er en helt urealistisk tankegang og at sannsynligheten for det er meget liten, men det er bare en ukontrollerbar følelse som tar over hele kroppen hvis jeg kommer for nær en fugl (eller den kommer for nær meg) fordi jeg føler jeg mister kontrollen. Det er så ille at det er plagsomt å være utendørs til tider fordi jeg bare knekker sammen med en reaksjon som kombinerer både gråting og hyling. Siste eksemplet nå var under frokosten i Rhodos hvor det var små helt uskyldige pip-pip-er som hoppet rundt og stadig kom nærmere bordet jeg satt på. Min reaksjon: Totalt stiv av skrekk, stirrer bare ned, får ikke puste og gråter. Det er heller ikke lenge siden jeg var i Asker og besøkte ei venninne hvor vi spiste take-away på et skjær ved havet der det selvfølgelig gikk noen nysgjerrige måker ikke langt unna. Igjen kommer tårene og jeg bare gjemmer hodet mitt i fanget og nekter å se opp. Så ja, dette er faktisk noe som bare begynner å bli slitsomt og tanken på å bare komme i gang med såkalt eksponeringsterapi er så langt unna at hjelpes… Hehe. Ah, by the way… Jeg googlet jo “behandling for fugleterapi” tidligere i år og etter den gang har Facebook servert meg X antall filmer med folk som blir angrepet av svære fugler – så takk for den Google. Det hjalp….Not! Jeg er forresten ikke fan av andre flyvende dyr heller… Men desto større de er, jo verre er det. Frosker er også noe jeg ikke takler. Samme greia: jeg har ikke kontroll på hvor de hopper – akkurat som jeg ikke har kontroll på hvor fuglene flyr. Tidligere i sommer fikk jeg samme reaksjon av å se en gigantisk padde som hadde forvilla seg INNE i utendørs-boden vår – total break down for å si det sånn. Hehe! Men Fredrik fikk den ut, så jeg overlevde det også 😉 Men for å si det sånn; dette er virkelig ikke noe å kødde med. En “uskyldig practical joke” som involverer fugl og meg er faktisk så ille at jeg mest sannsynlig kommer til å kutte ut all kontakt med personen som måtte være så idiot å finne på noe sånt.
2) Jeg liker ikke sjømat…
…og spiser sjeldent fisk. Det vil si at jeg aldri lager meg fiskemiddager selv, men jeg spiser det når jeg får det servert. Sushi, røkelaks og lignende ting er no-go.
3) Jeg biter negler…
…i en alder av 30 liksom… Og det er ikke noe jeg er stolt over, men er tydeligvis en uvane jeg skal leve med for alltid.
4) Jeg sover veldig lett…
…noe som vil si at jeg har lett for å sovne så lenge det er helt stille, men også lett for å våkne av lyder. Slumring på morgenen er det verste jeg vet og jeg har alltid på lydløs på telefonen om natta.
5) Jeg er avhengig av tyggegummi…
…og bruker altfor mye penger på det.
6) Jeg drikker ikke alkohol…
…og har ikke vært på fylla på 10 år. Tro meg, jeg har hatt mine fuktige kvelder på byen og på hjemmefester i yngre dager, men jeg tror jeg bare kom til et punkt hvor jeg innså at jeg bare ikke liker alkohol og at jeg helte nedpå bare for å bli full. Og jeg innså at å ikke drikke alkohol ga meg flere fordeler enn å faktisk drikke: jeg slipper å bli fyllesyk, jeg husker alt fra kvelden før hvis jeg har vært på fest, jeg kan kjøre hjem, jeg sparer penger, helsen min trives bedre uten alkohol etc.
7) Jeg har konkurrert i athletic fitness…
…og har blant annet en 2.plass fra NM i 2016. Athletic fitness er en fitness-kategori som består av både en prestasjonsdel og en fysikkrunde. Hvis det skulle være noen tvil så var det styrkeøvelsene som gjorde at jeg hadde lyst til å konkurrere. Her skulle man utføre maks antall pullups, ro så langt man kunne på 1,5 minutt og deretter utføre maks antall dips. Les mer her.
8) Jeg har reist jorda rundt, men…
…jeg har aldri vært i Sør-Amerika. Helt fra jeg var 13 år var jeg fast bestemt på at jeg skulle reise jorda rundt når jeg var ferdig med videregående. Og i en alder av 19 år reiste jeg sammen med ei venninne til Sør-Afrika, Australia, New Zealand, Fiji, Rarotonga og USA – vi var borte i 3 måneder. Noen år senere reiste jeg og en annen venninne på 6 ukers rundtur i Asia: Thailand, Malaysia, Filippinene, Singapore og Bali. Jeg ELSKER å reise.
9) Jeg spiser mye mat og maaaange måltider i løpet av en dag…
…og tror folk blir overrasket over matmengden jeg faktisk spiser. Jeg spiser nok opptil 7-9 måltider hver dag, delt opp på 4 hovedmåltider (frokost, lunsj, middag, kveldsmat) og 3-5 mellommåltider. Jeg hiver i meg en proteinbar her, en neve nøtter der, et par frukter nå og da, en skål frokostblanding, et par lomper eller polarbrød etc i tillegg til hovedmåltidene. Jeg har en ganske aktiv hverdag i tillegg til at jeg er glad i å spise, så da blir det gjerne en del mat i løpet av en dag. I tillegg er jeg veldig glad i desserter og er definitivt et dessertmenneske (jeg MÅ ha noe søtt etter middag). Det er ikke sjeldent folk kommenterer både matmengde og antall dessertporsjoner jeg har i meg når vi er flere som spiser sammen på for eksempel buffet. Hehe 😉 Men det er så utrolig viktig å SPISE NOK, både for å ha konsentrasjonen oppe og ha overskudd i hverdagen, men også for å kunne opprettholde et jevnt energinivå og å få resultater av treningen jeg gjør.
10) Jeg har blogget siden 2007…
…noe som betyr at jeg har blogget i over 11 år på siljebjornstad.blogg.no.
11) Jeg har vært på Paradise Hotel…
…som journalist vel og merke, to ganger (2015 og 2016). Da jeg jobbet i Side2.no var jeg nemlig så heldig å få reise på pressetur til Mexico i 11 dager for å skrive om TV3-programmet Paradise Hotel. I løpet av denne turen fikk journalistene intervjue deltakerne, omvisning på Paradise Hotel og mye mer. Disse to turene var faktisk bare helt fantastiske på alle mulige måter.
12) Jeg går aldri i dyrehage, på sirkus eller andre attraksjoner som innebærer dyr i unødvendig fangenskap…
…fordi jeg mener det blir helt feil å bruke dyr som underholdning på denne måten. Mange av disse dyrene lider under uverdige forhold og å støtte opp under dette ved å betale penger for å se på dyrene i et ikke-naturlig miljø blir helt feil.
Da var det gått noen dager siden forrige blogginnlegg og jeg har rett og slett vært 100 prosent AV hverdagslivet og 100 PÅ i feriemodus. Det har blitt noen fantastiske dager med hytteliv og toppturer (både i korte og lange varianter), sene filmkvelder, familie- og hundekos på Finnskogen, bading, god mat og spillings. Med andre ord; jeg har kost meg glugg og er så langt meget fornøyd, og vel så det, med årets sommerferie.
Når det gjelder overskriften så skal jeg fortelle litt mer om denne turen nå:
Jeg og Fredrik hadde bestemt oss for å gå til Rondeslottet i løpet av den perioden vi var i Folldal. Dette er det høyeste fjellet i Rondane, og det er flere muligheter for å komme seg til denne toppen. De to mest kjente rutene går fra Rondvassbu (dette er den korteste løypa hvis man ikke overnatter i telt i nærheten av fjellet da så klart), og fra Bjørnhollia som er litt lengre igjen (nærmere turbeskrivelse finner du på ut.no). Jeg og Fredrik derimot vi skulle gå fra Bjørnhollia-siden, men ikke fra selve Bjørnhollia-hytta, men i stedet startet vi litt lenger “ned” mot hovedveien og skulle gå over en høyde for å komme inn på riktig sti. Vi gikk litt feil de første 1-2 timene og fikk en liten omvei på kanskje 40-45 minutter totalt her. Men til gjengjeld så gikk vi igjennom Langglupdalen som var helt fantastisk nydelig i herlig sommervær, men det gikk nok litt sakte fordi vi ikke hadde en sti å vandre på. Det tok 6,5 time før vi faktisk var på toppen av Rondeslottet (jeg hadde sett for oss rundt cirka 5-5,5 time opp til toppen), og når man først er på Rondeslottet så er det ikke så langt til neste fjelltopp som er Vinjeronden, og derfor gikk vi dit også når vi først hadde gått så langt, hehe. To topper over 2000 meter på en dag med andre ord. Turen fra Rondeslottet til Vinjeronden og tilbake til Rondeslottet igjen tok kanskje 1,5 time, og deretter begynte vi med nedstigningen. Den gikk naturligvis kjappere enn veien opp, men jammen er det slitsomt å gå nedover også etter noen timers fjellvandring i kroppen. Tidligere har jeg fått vondt i særlig høyre kne på slike turer nedover seige fjellsider med mye stein, men til tross for mange timers gåing og mye stein både opp og ned så kjente jeg NULL smerter i knær, eller resten av kroppen for den saks skyld – og det er bare så utrolig deilig når kroppen funker. Det eneste som gjorde vondt de siste timene på denne turen var tærne mine, rett og slett fordi de blir “klemt fremover” i skoene på veien ned, og etter hvert så kjenner man at det trykker der for å si det sånn. Uansett så er det ingenting sammenlignet med knesmerter jeg har opplevd før i fjellheimen – når de smertene først kommer går det sakte for å si det sånn. Nei, denne turen var det faktisk hodet som sleit mest de periodene det var seigt. For det er klart at motivasjonen ikke alltid er helt på topp eller at det føles like “lett og greit” ut hele veien på en slik topptur, i alle fall ikke for meg. Men den følelsen av å komme til topps og ikke minst ta seg tid til å nyte det ubeskrivelige nydelige landskapet og roen man befinner seg i er så utrolig verdt all “slit” og x antall timer med gåing. Ujålete, sminkefrie feriedager med hytteliv og gåturer i norsk natur er virkelig 100 prosent lykke for meg. Jobbe, stresse, sitte foran skjermen, fikse, styre og ordne (og trene inne på et treningssenter…) gjør jeg nok av ellers i året 😉
Totalt brukte vi altså 8 timer på veien til de to fjelltoppene, da med 40-45 minutters omvei, og nesten 5 timer ned igjen til bilen, da på riktig sti og i fantastisk kveldssol. Matpauser og “photoshoots”-stunder er da inkludert ;p Så ja, det ble en lang tur, men fy søren for en tur det var. Vi var superheldige med vær og temperatur – dette er første gangen jeg går i shorts og topp/singlet hele turen uten å måtte sette på meg mer tøy på toppen, og naturen, fargene og fjellandskapet i Rondane er bare helt ubeskrivelig, spesielt i kveldstimene! Og ja, jeg var sliten når jeg kom hjem, men da GODSLITEN uten noe som helst vondter og smerter i kroppen, noe jeg er meget takknemlig for. Jeg kjente ikke noe til stølhet eller lignende dagene etterpå heller, men at kroppen var sliten var det ingen tvil om. Dagen etter ble stort sett tilbrakt på sofaen for å si det sånn, med film, sjokkis og dyne.
Nå blir jeg et par dager hjemme før jeg tar turen til hytta i Trysil.
NYT sommerdagene på din måte og ta vare på ferieøyeblikkene mens du kan.
Jeg snakker om å være reisesyk…! Det føles ut som E V I G H E T E R siden jeg var på tur sist, selv om det “bare” er et halvt år siden jeg og Fredrik var på charterferie på Tenerife. Men siden den vinteren her har vært uendelig lang, så føles det mye lengre ut. Jeg har jo treningsreisen i august å se frem til (12.-19.august – i samarbeid med Apollo) hvor turen går til Rhodos, men det er jo likevel over tre måneder til – noe som er lenge for ei som er glad i å reise.
Så var det en dag jeg og ei venninne helt tilfeldig begynte å snakke om å dra på tur (hun er like reise-gæren som meg), og plutselig så hadde vi booket tur til Sveits-Genéve 17.-20.mai. I tillegg skal vi bo en natt på 5-stjerners-hotellet Ritz Carlton, og vi har selvfølgelig planer om å reise til Charmonix-Mont-Blanc i håp om å ta gondolbane(r) flere tusen meter opp i fjellandskapet. Jeg har aldri vært i Sveits, men vet de er kjent for sjokolade, klokker og vakre alper, samt et prisnivå lignende det vi har i Norge.
Men når vi er så heldige å bo i Norge hvor vi lever godt og har mulighet til å reise og å oppleve verden, så er ikke jeg vond å be. Jeg har vel en tankegang om at man skal “makse livet” når man kan – og for meg inkluderer det å reise.
Da er salgsoppgaven til leiligheten ute på nett – klikk her.
For litt over tre år siden flyttet vi inn hit og vi har virkelig stortrivdes på Disen. Det beste med stedet har helt klart vært beliggenheten – så rolig (har aldri vært plaget med generelt støyt fra naboer, hunder, billyder eller lignende!) og ikke minst nærheten til både marka og sentrum har vært et stort pluss. Faktisk så var denne leiligheten min og Fredriks første visning sammen – vi fulgte magefølelsen og slo til, og har aldri angret på det. Takstmannen konkluderer med at “leiligheten er meget godt vedlikeholdt” og det er ikke funnet noe feil eller mangler med tanke på vannsystem eller lignende.
Det blir utrolig trist å skulle flytte herfra, men samtidig så ønsker vi flere rom og litt større plass, og da må vi ut av byen med vårt budsjett. De som ender opp med den leiligheten vil garantert ikke angre. Neste uke er det satt opp visning – dette blir spennende 🙂
Wow – det går visst flere dager mellom hvert blogginnlegg her nå for tiden, men det er en god grunn til det: jeg har rett og slett ikke tid til å oppdatere bloggen daglig ;p
På dagtid og mye kveld er det PT-jobbings som skjer (og i helgen var det Åpent Hus på Sterk Helse & Trening, så da gikk det noen jobbtimer her også), og når jeg kommer hjem er det rydding og vasking som har vært førstepri fordi leiligheten gjøres i stand til salg. Og i dag har vi hatt besøk av både takstmann og fotograf! Jeg er superfornøyd med at boligen ikke hadde noen fuktskader etc (ikke at det er noen grunn til at det skulle vært det, men man vet jo liksom aldri selv om det ikke er noe synlig på overflaten, så det var veldig greit å faktisk få bekreftet at alt er i orden her – sitat takstmann: “Her er det knusktørt, og ingen tegn til noe skader!”, og jeg er ganske sikker på at bildene til prospektet også ble kjempefine. Men det skulle jo bare mangle – leiligheten er faktisk ganske fin, og jeg har stylet den selv nå i forbindelse med fotografering, so its all good ;p Haha!
Jeg har ikke rukket (eller orket) noen treningsøkt i dag – jeg merker at hele kroppen konstant går på høygir for tiden, og jeg er ekstremt sliten når jeg først setter meg ned. Jeg har jo det siste året også slitt en del med migrene, og jeg var faktisk hos fastlegen min på fredag som nå ha henvist meg videre til en øre-nese-hals-spesialist for videre undersøkelse. Innerst inne vet jeg jo at det er lite søvn og mye stress som utløser de migreneanfallene jeg har, men de siste månedene har hodepinen vært skikkelig karusell-migrene, så legen mente det var greit å sjekke opp dette nærmere i tilfelle det kunne være noe krystallsykesymptomer etc. Anyway – jeg lytter til kroppen og dagsformen, og kjente at i dag var det helt innafor med en treningsfri dag, selv om jeg egentlig liker å starte en ny uke med en skikkelig økt – bare for å liksom sette standarden for resten av uka 😉
Uansett så ble det noen bra økter i løpet av helgen hvert fall. Først 3x3x130 kilo i markløft på fredag, og på søndag ble det en økt med Fredrik som utfordret meg til å ta en pushupsvariant med rullende manualer for å jobbe ekstra med stabilitet.
Wow, i skrivende stund har jeg tatt sommerferie. Jeg har satt autoreply på alle mailer og dette blir siste blogginnlegget på noen uker. Straks reiser jeg til Kongsvinger der jeg møter Ann-Marie som skal gifte seg i morgen. Jeg er forlover og vi skal sove over på hotell før det braker løs med frisør, blomsterdekorasjoner, kjoler, taler, fest og det hele!
Som jeg har nevnt før så har det vært et helt sykt halvår. Eller egentlig helt siden jeg bestemte meg for å si opp jobben min i Nettavisen for ganske nøyaktig ett år siden, og dermed satse 100 prosent som selvstendig næringsdrivende har det gått slag i slag. I løpet av høsten skrev og Susanne ferdig bokmanus som vi sendte til Cappelen Damm, som resulterte i bokutgivelse januar 2018. I løpet av den perioden fikk jeg også tilbud om å bli fast skribent i VG Vektklubb. Fra før av hadde jeg en del frilansoppdrag i ShapeUp, Kamille og afpt.no for å nevne noen. Så har jeg også de siste årene jobbet med BedreTrent.no og i løpet av høsten i fjor prøvde jeg og Susanne oss på podcast-innspilling, og nå har vi spilt inn og publisert 16 episoder i løpet av de siste månedene.
Så startet jeg på PT-studier i januar hvor annenhver helg frem til juni ville beståd av teoretisk og praktisk undervisning for min del. Det var noe jeg hadde hatt lyst til å gjøre lenge, og endelig fikk jeg ut finger`n.
Helt siden 2013 har jeg jobbet med online coaching i forhold til trening- og kostholdsoppfølging. Jeg har aldri vært særlig strategisk eller hatt behov for å være ærlig for å aktivt markedsføre meg selv i forhold til denne tjenesten, men i april gjorde jeg et unntak fordi jeg helt tilfeldig fant ut at det var ganske nøyaktig 4 år siden jeg hadde opprettet enkeltpersonsforetaket mitt. Dermed kjørte jeg i gang en “aprilkampanje” som ble mer populær enn jeg kunne ha drømt om, noe som satte meg i en situasjon der jeg til slutt måtte si stopp for å følge opp flere på samme tid. Den tilliten og interessen fra andre er jeg så utrolig ydmyk og takknemlig for – jeg har faktisk ikke ord. Og ingen ord kan heller ikke beskrive den takknemligheten (og stoltheten) jeg føler når folk deler både mestringsfølelse, progresjon og økt livskvalitet i mailene de skriver til meg, men også utfordringer og mange spørsmål de lurer på. Jeg er jo bare glad for at folk spør fordi jeg vet det er mange tanker og idéer der ute om kosthold, mat og trening, men dette trenger (heldigvis) ikke å være så komplisert som mange kanskje kan ha inntrykk av. (Men mer om dette i boken som kommer i januar 😉 ).
Men poenget mitt er uansett at det er så mange mennesker som fortjener en takk for at jeg får lov til å skape min egen drømmejobb. Ja, jeg jobber hardt for å nå mine mål, og ja, jeg har stor arbeidskapasitet, ambisjoner og viljestyrke (og forhåpentligvis også noen gode egenskaper som kommer godt med som journalist og coach 😉 ), men ikke tro at jeg tar noe for gitt. For ja, jeg har selv aktivt tatt kontakt med ulike mennesker og firmaer i forbindelse med jobboppdrag, men det som faktisk er den største grunnen til at jeg har havnet hvor jeg er i dag med tanke på arbeidssituasjon er uten tvil N E T T V E R K og positiv omtale og anbefalinger fra andre.
Takk Eli Mette, for at du tipset meg om å søke praksis i Side2 når vi skulle søke praksisplasser i forbindelse med utdannelsen vår på Medier og Kommunikasjon i 2010. Det resulterte i hele 6 år som journalist i Side2.no og Mediehuset Nettavisen.
Takk til Susanne Soydan som begynte å drodle om bokprosjekt under fitnessoppkjøringen i fjor vår, og som holder ut med meg som kollega, venninne og wannabe-hobbypsykolog, særlig når det koker som verst.
Takk Juma Iraki, for at du tipset meg om CitoMedia/BedreTrent og Proteinfabrikken om å skrive artikler og litt annen jobbings for dem.
Takk til Espen Arntzen ved Akademiet for Personlig Trening for mulighetene jeg har fått gjennom Afpt.no – både gjennom utdannelse, og gjennom artikler.
Takk til Tonje Lillemo som tipset meg om en Facebook-“jobbannonse” som gjorde at jeg kom i kontakt med MaximSport.no.
Takk til Natalie Ngo som tipset VG Vektklubb om å ta kontakt med meg i forbindelse med faste artikkel-oppdrag.
Takk til hele ShapeUp-gjengen, hvor nå Hanna Sundquist står i spissen, for at dere ga meg en sjanse som frilansjournalist i 2013, og siden den gang har latt meg bidra med ulike saker og treningsprogram. (Og ferieutgaven til ShapeUp er endelig her, og du finner juliutgaven i butikk fra og med neste uke! Så mye bra snacks!! 😀 )
Takk til Fitness Xpress og Hasse Hoftvedt som spør om jeg vil være med i ulike videosaker og sosiale-medier-greier til Fitness Xpress.
Takk til Robert Vaagan som hvert år spør om jeg vil holde foredrag og delta i “ekspertpanel” for bachelorgradstudenter og mastergradstudenter ved Høgskolen i Oslo & Akershus og Universitetet i Oslo.
Takk til alle dere (både gamle og eksisterende klienter og oppdragsgivere) som har snakket varmt om meg til andre, som igjen har ført til at nye mennesker og oppdragsgivere har tatt kontakt med meg enten det gjelder onlineoppfølging, artikler, prosjektarbeid, foredrag eller annet.
Takk til F R E D R I K som har vært en viktig kommunikasjonsbrikke i forhold til både kollegaer og folk jeg nå kjenner og har kontakt med. Uten han hadde jeg ikke vært i nærheten av å ha det nettverket jeg har i dag, spesielt innenfor treningsbransjen.
Og takk til (blant annet) Morgan Moen jeg vet har bidratt til at jeg til høsten starter i en jobb jeg har hatt som mål å lande i snart ett år. Jeg vil utdype dette senere, når kontrakt er skrevet 😉 Men kort oppsummert: fra høsten av har jeg endelig mulighet til å ta imot faste PT-kunder da jeg vil bli tilknyttet et senter og hovedarbeidsoppgaven min fra da av blir å jobbe som personlig trener. Hvis det er noe som høres interessant ut for deg så send meg gjerne en mail allerede i dag. Jeg vil jobbe i Oslo og jeg vil jobbe på et senter hvor man ikke trenger å være fast medlem. Med andre ord kan du komme når man skal ha PT-time, og det er derfor kun PT-timene man betaler for! 😀
Send meg en mail på [email protected]for mer informasjon. Fy søren hvor glad og stolt jeg er. Og jeg er så klar og gira på å endelig komme ordentlig i gang etter sommerferien.
…men i dag ble jeg og Susanne ferdig med bildene til boken vår, 1 dag før planen. Det er en helt ubeskrivelig følelse blandet med både glede, mestring og stolthet.
Men det er slettes ikke bare bok-jobbings som har stått på timeplanen den siste uken. Mandag for en uke siden hamret jeg løs på den teoretiske PT-eksamen som da ble tilgjengelig klokken 09, og som skulle leveres senest onsdag klokken 14. Første natten satt jeg oppe til 03, både fordi jeg ikke klarte å sove, og fordi jeg også ofte renner av med kreativitet og jobbeffektivitet på kveldstid. Den teoretiske eksamen ble selvfølgelig innlevert før fristen, og søndag var det klar for den praktiske PT-eksamen. Torsdagen ble brukt til litt eksamenspugging med medstudent og supervenninne Hanne, mens fredagen suste fordi med jobbmøte på formiddagen, og jobbings på styrkeløftstevne på fredag. Lørdag gikk med til bryllup, så kort opp summert ble det eksamenslesing i de periodene jeg hadde mulighet. Det vil si i bilen til og fra bryllup, på trikken på vei til avtaler, og løst treningssnakk sammen med andre treningsnerder hvor jeg var i nærheten. Uansett: JEG BESTOD PRAKTISK PT-EKSAMEN, og ifølge sensoren så var det heller aldri noen tvil 😀 Så nå venter jeg bare på sensur og resultat fra den teoretiske eksamen, svaret kommer i løpet av juli måned.
Og jeg kan faktisk ikke tro det at jeg nå er ferdig med PT-studiene. Det siste halvåret har vært ubeskrivelig innholdsrikt, helt ufattelig travelt og gitt meg så utrolig mange muligheter jeg er enormt takknemlig for. Med tanke på PT-studier og bok-jobbings, så har jo dette kommet I TILLEGG til alt annet jeg holder på med, alt i fra podcast-innspilling, online coaching, journalistikk, webredaktørarbeid og litt annet stæsj. Når jeg havner i situasjoner jeg faktisk må takke nei til flere jobboppdrag jeg så mer enn gjerne skulle ha sagt til, men hvor ikke tiden strekker til, så føler jeg en stor ydmykhet over å faktisk få lov til å være i den situasjonen jeg har vært, og er i, akkurat nå. For tro meg, jeg er fullstendig klar over at som selvstendig næringsdrivende så er det virkelig ikke sikkert at den jobbmengden og de tilbudene man får i dag, er der om 3 eller 6 måneder. Når det er sagt så har kombinasjonen av studenttilværelse og en enorm mengde jobb ikke vært barebare, noe som jeg begynner å merke nå. Flere ganger de siste ukene tar jeg powernaps midt på dagen, og jeg har redusert både treningsmengde, søvn og tilstedeværelse i sosiale sammenkomster – men samtidig har jeg også påpekt til de rundt meg at “slik må det bare bli dette halvåret”. Og nå er jeg så sykt klar for sommerferie. I juli blir det mindre jobb og mer fritid. Øverst på sommerferie-planen står “Road trip til Lofoten”, og neste mandag er vi endelig på vei! Før den tid er det en del deadlines som skal holdes, regnskap som må ordnes og ikke minst så skal jeg være forlover i et bryllup førstkommende lørdag.
Etter noen intense dager med hjemmeksamen, lite søvn og et høyt stressnivå i kroppen ble den teoretiske PT-eksamen levert i dag – endelig! Og førstkommende søndag er det praktisk eksamen, så det er slettes ikke ferie helt ennå.
Og endelig har jeg fått tilbake macen min som jeg skrev tok kvelden i et tidligere innlegg. Den har vært på ufrivillig Norgesturné, for maskinen var egentlig ferdig fikset for 14 dager siden, men den var ikke klar for henting før i dag, så ikke vet jeg hva som har skjedd under transportetappen… Uansett, nå har jeg endelig fått laptopen min tilbake, noe som gjør jobbhverdagen litt enklere med tanke på “bærbart kontor” 😉
Og endelig fikk jeg tid til å oppdatere bloggen igjen, for det er jo noen dager siden sist. I tillegg til å ha vært fullstendig i eksamenskoma de siste døgnene så ruller livet som vanlig. Her er det både bryllup, babyshowers, vanlig jobb, trening og naturterapi i form av skogsturer det går i. Ja, også fotoshoot til boka da, som jeg har nevnt tidligere. Neste uke er det på`n igjen med de to siste shootdagene på Asker Treningssenter.
Så ja, det er fortsatt ikke noe problem å fylle opp dagene for å si det sånn. Nå er jeg bare så utrolig klar for å naile den praktiske PT-eksamen, levere de siste artiklene som må inn før sommerferie og ikke minst TA FERIE i juli.
Hei! Håper alle hadde en herlig 17.mai-feiring 🙂 Jeg vet det blir lite blogging for tiden, men det må bare heller bli spordiske innlegg i noen uker fremover nå.
Hvorfor? Kort oppsummert:
– Siste innspurt av manus-jobbing i forhold til bok. Pluss planlegging av kommende fotoshoots, grafisk design, møter osv.
– PT-studier med kommende eksamen og kursets to siste helgesamlingene. (Jeg er kommet til det punktet at jeg er fornøyd så lenge jeg dukker opp på forelesning, for å lese på egenhånd har ikke skjedd de siste to månedene)
– Møter. Møter. Møter. Og møter.
– Artikler til ulike oppdragsgivere som VG, Shape Up, afpt.no etc.
– Jobbings med PT-timer.
– Oppfølging av online-klienter, både eksisterende og nye kunder.
– Redaktørarbeid for BedreTrent.no.
– Podcast-innspilling, og forberedelser og etterarbeid i forhold til dette.
I tillegg kommer alt annen jobb og andre aktiviteter. Blant annet fakturering og fakturakontroll, bilagsinnlevering og regnskapsjobb som selvstendig næringsdrivende, men også sosiale sammenkomster, venner og ikke minst Fredrik. Midt oppi alt det her så skal jeg i løpet av de neste ukene i fire bryllup (hvor jeg er forlover i ett av dem), jeg har flere venninner som har fått baby, venninner som fyller 30 år og andre sosiale sammenkomster, og som alle andre så har også jeg klær som skal vaskes og brettes, husarbeid som skal gjøres og så videre. Så ja, “tiden flyr” da for å si det sånn.
Jeg sliter virkelig med å logge av jobbmodus for tiden, ikke fordi jeg “må holde meg oppdatert” på sosiale medier eller lignende, men fordi jeg bare elsker alt jeg får gjøre og det bidrar til at jeg ikke merker jeg er omtrent utslitt før det (nesten) er for sent. Nei, jeg er ikke utbrent eller noe i den duren altså, men når jeg må begynne å ta powernaps midt på ettermiddagen og sjekker mine fire mailbokser titalls ganger i løpet av en dag, så tar jeg det som et fint tegn på at; Nå må jeg roe tempoet. Og dette er viktig; det er ikke nødvendigvis arbeidsmengden som er utfordringen her (selv om det selvfølgelig er mye), men jeg er en person som gjerne vil ha alt klart I GÅR, noe som fører til at jeg gjerne blir sittendes å jobbe lenge fordi det tross alt “er alltid noe å gjøre”. Og fordi jeg elsker jobben min! Hehe! Og så er jeg et utprega ja-menneske som sikkert kan oppleves som irriterende positiv med en trang til å ville “please alt og alle”. For “jeg har jo alltids tid til det!”. Mhm….!
Har jeg for eksempel levert artikler i god tid innen deadline, ja så kan jeg fint begynne med de som skal leveres om en måneds tid – bare fordi jeg vil ha det unnagjort. Eller så kan jeg sette meg ned å lese bokmanus og begynne å rette på det (det er liksom ALLTID noe som kan bli bedre, rart det der 😉 ) Eller søke etter inspirasjonsbilder til fotoshoot. Eller så kan jeg jo alltids lese pensum eller se på videoforelesninger i forhold til PT-studier (men det har som nevnt ikke skjedd de siste månedene uansett…). Eller skrive artikler for BedreTrent.no, og så videre, og så videre. (Og dette gjelder ikke bare jobb, men jeg er perfeksjonist (eller har i alle fall vært, jeg begynne å bli bedre nå) i forhold til ryddighet i hjemme. Støv, skittentøy og oppvask er liksom noe jeg bare “må få unnagjort”, men merkelig nok så dukker det alltid opp igjen det greiene der. Så da sier det seg selv at det blir slitsomt å skulle hele tiden tørke støv, vaske opp alt man har brukt rett etter at man har brukt det, eller vaske alle klær med en gang man tar det av seg.
Og så er det ganske tricky at jeg selv ikke har noe imot å faktisk jobbe 12-14 timers dager, med en treningsøkt eller en powernap som eneste pause. Fordi, for meg så går det faktisk fint! (bank i bordet og den regla der). Men det er ikke greit eller fint når det går utover han jeg bor sammen med (det er flere ganger jeg har tatt meg selv i å måtte avbryte en avtale eller stresset inn fra bilen til leiligheten, og lignende fordi jeg “pokker, jeg må jobbe, jeg har glemt ditt eller datt”, eller “jeg må bare sende en mail”, eller at det går seks måneder mellom venninnebesøk, eller jeg merker at øynene mine omtrent kollapser etter time nummer 10 foran laptopen. Eller som de to ukene jeg omtrent hadde migreneanfall hver eneste dag, eller når jeg trente fikk sprengbank-hodepine etter hvert eneste sett i knebøy. Eller som den gangen når jeg totalkollapsa helt alene hjemme fordi jeg følte jeg aldri fikk hodet over vann tidligere i vår, selv om jeg innerst inne visste at jeg ville rekke alt jeg skulle med tanke på både jobb, sosiale sammenkomster og det hele. Hva skjedde? Jo, jeg knakk sammen og gråt. Skikkelig grining faktisk. Men det var det å bare ta seg fem minutter til å faktisk bare gråte (og sikkert puste ut) som var det som skulle til. Det var som om hodet bare klarnet og jobb-kapasitet-barometeret mitt var på fullt etter fem minutter med litt hulking. Aner ikke hvorfor, det bare skjedde. Og dæven døtte så effektiv jeg ble i timene etterpå! 😀
Jeg er bare evig takknemlig for den forståelsen folk rundt meg har for at jeg er såpass “off” som jeg er, til tross for at jeg er “on hele tiden”. Jeg vet jeg virkelig ikke er en enkel person å forholde seg til når jeg trer inn i jobbmodus. (Takk Fredrik for at du holder ut. Beklager mamma at jeg stresser i telefonen når du ringer meg for å høre hvordan det går).
Så derfor blir ikke bloggen førstepri akkurat nå – det betyr ikke at jeg aldri kommer til å oppdatere, men det blir nok ikke et nytt innlegg hver dag.
Så tre tiltak jeg faktisk har gjort denne våren:
– Faste date-nights med Fredrik hver onsdag. (Oh yes. Onsdager er blitt vår faste date-kveld og det har virkelig vært en super avgjørelse fordi vi disse kveldene vet at det er vi og vårt forhold som skal prioriteres. Når vi begge ikke har en 8-16-jobb, jeg har skole annenhver helg (inkludert fredag kveld) og vi begge har jobbhelger, så er det onsdag som har blitt vår dag denne våren. Og det har faktisk fungert helt utmerket!
– Jeg har begynt å sette på auto-reply på mail i helgene. Hva skjer om en person ikke får svar før på mandag liksom (med noen unntak så klart), men det er så mye bedre å ha på auto-reply, enn å se at du har fått en mail og da går rundt og tenker at du må svare nå.
– Mindre blogg, mer jobb – he he. Det er jo faktisk fakta. Det har blitt mindre blogg fordi det generelt tar mer tid med jobb, og det skal jeg få lov til å kjenne at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for. Prioriteringer 😉 Det er tross alt jobbinga som gir meg penger på konto, og ikke bloggingen, så jeg vil jo påstå at det er en riktig prioritering fra min side om jeg skal si det sjæl. Haha.
Jeg har skjønt at de rundt meg forstår mer enn jeg har turt å håpe på. Jeg trenger faktisk ikke å måtte unnskylde meg for at jeg ikke alltid kan være alle steder til alle døgnets tider. Folk vet at du ikke forsvinner for alltid, selv om du har en hektisk/travel periode, enten det er i forhold til jobb, personlige relasjoner, flytting, barn og så videre. Og hvis det eventuelt er noen som ikke skjønner det, så er det også greit, og ikke mitt problem.
Jeg kan ikke sitte å bruke den siste energien jeg har på å ha dårlig samvittighet for alt jeg “burde ha gjort”. For fy søren hvor heldig jeg er som får lov til å ha den friheten som jeg faktisk har, selv om det i noen perioder er ekstremt hektisk 😉
