Trikken: Framkomstmiddel og morsomt oppholdssted

 

Trikken kan tolkes for mange å være et utfordrende sted å befinne seg på. Etter de fire trappetrinnene inn til selve vognen starter en uforutsigbar reise. Først er det jakten på hvor man skal plassere seg. Selvfølgelig er det sjeldent et ledig dobbeltsete, og man må raskt trekke en konklusjon om hvor vidt det er best å ta seg friheten ved å dumpe ned ved siden av en annen passasjer eller om man bør velge å stå på egne bein.

Velger man det første alternativet prøver man å plukke ut en som tilsynelatende ikke har sett deg først. Det virker nemlig ikke altfor tiltrekkende å sette seg ved siden av en som har studert deg med et intenst killer-blikk siden du kom på trikken.

 

Får man et midtgang-sete starter arbeidet med å plassere blikket ditt. Det berømte trikke-blikket slår aldri feil: Rett  opp eller rett ned, aldri direkte øye-kontakt med andre. Får du derimot tilfeldig blikk-kontakt starter konkurransen med hvem som taper og må flytte blikket sitt først. Eller er du mer av den sjenerte typen kan man gjøre det helt motsatte å bare late som man ikke har lagt merke til personen i det hele tatt.

 

Noe av det jeg liker minst ved trikken er setene der to og to er vendt mot hverandre. Her er man dømt til å bli møtt av noen blikk enten det er fra personen/personene som sitter ovenfor, på andre siden av midtgangen eller lengre foran/bak i trikken avhengig av hvilken vei du selv sitter. Og her er det klart at man kan kjenne angsten. Angsten for å se helt jævlig ut, angsten for å lukte svett, angsten for å sitte feil osv.

 

Man kan jo også være så heldig å få sitt eget dobbelsete. Men friheten varer sjeldent lenge. Middelaldrende kvinner med BMI over 40, nyankommende turister med flere kofferter og taxfree-poser og menn med utenlandsk opprinnelse og et terrorist-uttykk så skremmende er noen av de jeg selv har måtte erfart å dele sitteplass med.

 

Etterhvert kommer holdeplassen som var målet for reisen. Hvordan man hinter til at man ønsker å forlate sittestedet kan gjøres på flere måter. Selv bruker jeg teknikker som å løfte opp veske/pose, eller hva jeg nå måtte ha med meg, opp på fanget, eller I-pod kan slukkes og legges i lomma, et lite blikk med retning til midtgangen, eller et vennlig "unnskyld?" i håp om en forståelse om at man ønsker å slippe ut.

 

 

Velger du derimot å stå er du allikevel ikke reddet fra anstrengende trikkesituasjoner. Er det trangt om plassen føler man kanskje en litt ubehagelig nærhet av med-passasjerer. Men for enkelte hannkjønn kan din nærhet faktisk tolkes som behagelig uten at jeg ønsker å gå videre med konkrete eksempler…

Enda verre kan det bli om trikkesjåføren må bråbremse og man må bruke de bak seg som støtteapparater for å ikke velte. Og igjen skal du fort ta en ny vurdering: Skal man le av hele situasjonen, eller skal man uttrykke sinne og flauhet via himling med øynene og et høyrøstet sukk?

 

Vel, flere teorier og synspunkter mottas med glede. Etter ett halvt år på medier og kommunikasjon på Høgskolen er jeg ødelagt i form av at jeg tolker og analyser så godt som alt og alle rundt meg. Og det er særlig på trikken jeg har gjort oppsiktsvekkende oppdagelser om oss mennesker. For å si det sånn, mimikk og kroppsspråk sier mer enn ord.

Uansett, bruk trikken, miljøvennlig og mye interessant å se på. 

 

-Silje-

Organisert. Nei.

 Det slo meg her om dagen. Jeg lever på gule post-it-lapper og huskenotater på mobilen min. Klarer meg faen ikke uten. Bare jeg skal en kjapp tur på butikken trenger jeg en liste for å huske alt jeg fant ut jeg trengte. Det er flaut. Jeg har korttidsminne verre enn den klassiske gullfisken. 

Nøklene eller mobilen min er jeg også flink til å legge på lure steder som skal vise seg å ikke være så lure allikevel. Det verste kan være de gangene jeg tusler til et bestemt sted, men da jeg ankommer målet har resten av planen bare forsvunnet ut av hodet. Irriterende. Svært irriterende. Jævla digresjoner som plutselig dukker opp.

 

Greia er vel i bunn og grunn at jeg er så lite flink til å fullføre ting jeg burde ha fullført her og nå. I stedet er jeg flink til å utsette ting, gjerne viktige og vesentlige ting også.  Dermed slenger jeg de forbanna nesten selvlysende kvadratlappene hit og dit med et lite håp om at jeg skal rekke ærendet senere. Og det trengs flere enn ett pip fra de små digitale notatene mine før jeg faktisk bryr meg.

 

Men.

 

Jeg har nå i hvert fall organisert min uorganisering. Og bare det må vel være et fremskritt?

 

 

-Silje-

 

I need my sleep…

Jeg har alltid et håp om å få 8 timers søvn hver natt. Søndager har jeg gitt opp for lengst, jeg bare vet at jeg ikke får sove før det omtrent har blitt mandag morgen. Dette har jeg til en viss grad godkjent, men når denne søvnmangelen begynner å gå utover hverdager blir jeg frustrert.

Denne episoden var en torsdag, natt til fredag. 08.30 neste morgen skulle jeg være på skolen og ha muntlig fremføring om diskursanalyse. Jeg hadde sovet til klokka 11 på torsdag morgen, så utgangspunktet da jeg skulle legge meg var vel ikke det beste. Med nypussede tenner og kledd i pysjamas la jeg meg i senga, sendte et par tekstmeldinger og sjekka facebook for ørtende gang. Deretter lukket jeg øynene med et håp om å være i drømmeland kort tid etter. Så enkelt var det ikke. Eksamen, gutter, penger, julegaver, venner var bare noe av det som hjernen min valgte å fokusere på denne kvelden. Jeg vridde meg utallige ganger, prøvde å ligge på høyreside, prøvde å ligge på venstreside, prøvde å ligge på ryggen og prøvde å ligge på magen.

Så utrolig irriterende å ikke få sove. Så gjør jeg det man i allefall IKKE skal gjøre: Jeg kikker på klokka på mobilen og begynner å regne ut hvor mange timer med søvn jeg kan få om jeg sovner akkurat nå.

Fortsatt lys våken. Klokka nærmer seg halv to da jeg mister tålmodigheten og sender en SMS til min samboer og spør om hu også er våken. Kanskje litt prat om uvesentlige ting og dilldall er det som skal til. Jeg får svar. Hun sov, men våknet av meldingen. Jeg får dårlig samvittighet. I stedet begynner jeg å tenke på ulike løsninger som kan få meg mer søvnig: Et glass melk, lese, gå å legge meg i stua, telling av sauer?! Ironisk nok så er det tanken på disse løsningene som får meg i søvn. Eller i hvert fall for 10 minutter. Plutselig ringer ringeklokka. "Seriøst!?" er min første tanke. Det blir bare med det ene ringet. Det var tydeligvis noen som bare ville "kødde" litt. Men i det jeg igjen inntar sovemodus hører jeg musikk og prat som kan tyde på en nachspiel-villig gjeng i etasjen over oss. Fy faen. Jeg er mildt sagt frustrert. Musikken er ikke særlig søvndyssende, tvert imot. Småirritert drar jeg dyna over hodet og prøver å dekke over hørselsinngangen. Det hjelper ikke i det hele tatt. Klokka viser 03.00. Så blir det plutselig stille. Endelig tenker jeg. Men 5 minutter senere er jaggu musikken og praten i gang igjen.

Jeg er fortsatt ikke søvnig. Jeg er fortsatt ikke trøtt. Klokka blir 04.00. Om 4 og en halv time skal jeg være på Pilestredet 48 og ha fremføring. Om 3 og en halv time må jeg stå opp. Men idet jeg streifer innen ideèn om å bare døgne blir det rolig. Trøttheten må nok endelig ha tatt over for de festglade i etasjen over meg. Jeg ser på klokka en siste gang: 04.30.

 

Fem timer senere var fremføringen godkjent. Allikevel er jeg ikke fornøyd. Nå sitter jeg her, overtrøtt som faen og uten energi for resten av dagen. Men jeg har allerede lagt en hevngjerrig plan for kommende uke. Det er bare èn ting å si: I`ts paybacktime.

 

-Silje-

Snart

Det nærmer seg dagen der det for min del er godkjent å drikke julebrus, spise pepperkaker, henge opp guilandere med multifargede lyspærer og begynne med julegaveshopping. (Ja, det er en prinsippsak)

Snart er det 1.desember. Endelig kan jeg åpne den første pakka fra mammas hjemmelagde advendtspakkekalender!

 

Men er ikke bare juleforeberedelser og åpning av advendtsluker som gjelder. Dagen for julebord med jobben nærmer seg, og det kan jo bli en interessant affære.  Om det innebærer om det blir meg eller noen andre som får æren til å drite seg ut får tiden vise. Jeg har et enkelt mål for den kvelden: Ha det moro.

Også er det eksamenshelvette da. Oppgavene der man skal vise at man har fulgt med på forelesninger og klart ansvaret for sin egen læring. One down, two more to go… Har noen tips til motivasjon angående lesing så BRING IT! I need them..

Men det er etter den 14.desember moroa virkelig kan starte. Da er jeg klar for Købentur med danskebåt og hotell med 3 venner!  Det er bare dømt til å bli en tur med shopping og alkohol uten like. Hah, can`t wait! Satser på et hav med stabile bølger de nettene ja…

 

Den 19.desember får jeg "backbaker-buddy-besøk" fra England og i den forbindelse  har jeg lovt å vise frem både farlige isbjørner, spektakulære fjorder og nordlys. MIN ambisjonen er i hvertfall å komme oss til Trysil å lære bort mine snowboardkunnskaper til èn som aldri har stått på verken brett eller ski!! Wannabe-touristguide får jeg leke i hele tre dager før jeg selv drar hjem til ferdiglagde middager, oppvaskmaskin og familie.

 

Og dermed er det allerede lille juleaften! Dagen der et grantre plutselig skal få hedersplassen i stua. Treet skal dekoreres med tvilsomt juleornament laget på barneskolenivå av meg og min bror. Om treet blir så innmari vakkert er en annen sak, men originalt er et adjektiv treet iallefall fortjener. Så skal vi fores med juleskinke og sennep tullet inn i lefseruller. Det er nam det! Takk til bestemor som har innført den herlige julemattradisjonen!! 🙂

Og så er det juleaften. En dag som består av å vandre rundt i pysj med twistsjokolader og marsipangriser til frokost, disneytegnefilmer på både svensk og norsk TV, og litt uskyldig småtafsing på pakkene som ligger og venter under treet. På kvelden er det selvfølgelig tradisjonell julemiddag og åpning av pakker som er høydepunktene.

 

Men før den dagen skal jeg overleve et julebord og èn Danmarks-tur,  tilfredstille forskjellige julegaveønskelister, leke byggmester i pepperkakehusland, og ikke minst så skal Høgskolen i Oslo skal få sine eksamensbesvarelser med min signatur.

 

Uansett, god jul a folkens!

 

-Silje-

Å gå nedover Karl Johansgate i Oslo kan til tider være en prøvelse for de fleste. Det er ikke lenger å bare tusle nedover handlegaten uforstyrret med iPoden i øret og en fryktløs følelse. Nei, gaten har blitt fylt opp med dårlige wannabe-trekkspillspillende middelaldrende, og overengasjerte selgere fra firmaer som Telenor og Aftenposten.

 

Man kan kjenne blikket til disse selgere flere hundre meter før man passerer de. Du vet de har sett deg ut lenge før du selv har sett de. Men med en gang du er innenfor rekkevidde hjelper det ikke å stirre ned i bakken eller ta en frekk u-turn.  Du er dømt til å bruke de neste 10-15 minuttene til å høre om et produkt som kan redde dine problemer og din hektiske hverdag.

Og ikke tro du slipper unna selv om du faktisk klarer å passere en av disse som tilhører "Vi-lever-i-en-perfekt-verden-klubben". Neinei, da kommer de jammen løpende etter deg med skjemaer og kulepenner klare for å ta i mot din signatur. Og det er her jeg får problemer, jeg tror nemlig at jeg faktisk har sluppet unna for denne gang. Det uskyldige ansiktuttrykket med øynene som tittet ned i asfalten har snudd seg til et colgate-glis og et intenst blikk. Dermed får du presentert en innøvd tale med et produkt du ikke kan leve uten. Jeg innrømmer at jeg rett og slett ikke kommer på noe godt svar som kan redde meg ut av situasjonen. Og da blir jeg ståendes å høre på alt denne velkledde personen har å fortelle om ditt og datt, selv at jeg vet jeg ikke kommer til å kjøpe noe eller skrive underskriften min på et A4ark der skriftstørrelsen er så liten man ikke kan tyde den uten et forstørrelsesglass.  

Men det er derfor jeg har skjønt at man må være foreberedt når man skal ut å møte disse personene. Følgende svar gjelder for ulike strømleverandører, mobiloperatør, abonnementsaviser, og lignende:

Neitakk, er allerede kunde hos Dere!

Ehm, jeg har dessverre ikke tid nå, har en frisørtime.

Jeg ble stoppet av en av kollegaene dine her borte og vet hva du har å si.

Jeg er allerede 10 minutter for sent ute til en avtale, så har ikke tid.

Jeg har vært kunde hos Dere tidligere, og vet hva produktet deres tilbyr, men tilfredstiller ikke mine ønsker.

 

Også har man disse mennene og kvinnene fra diverse u-land som kommer hit og skal tjene til livets opphold. En ting er at trekkspillet deres så vidt henger sammen, men de kan jo faen ikke spille på instrumentet en gang! Lenge før jeg ser personen som prøver å få ut en slags melodi, hører jeg bare en høy irriterende lyd som får alle blodårene til å vrenge seg. Jeg oppfordrer disse menneskene med trekkspill eller de som sitter ved Gunerius-senteret med en gammel kaffekopp i papp og spør etter småmynter, til å finne noe annet å bruke engasjementet deres på. Dere viser jo viljestyrke og toleranse til å tjene egne penger ved en slik tålmodig "arbeidskraft."

For all del, jeg har all respekt for de som faktisk klarer tålmodigheten og all drittslenginga de får. Men ta det som et hint da jeg setter opp tempoet og forsvarer meg ved at jeg er student. Dermed slipper du å kaste bort energien din på en som verken har tid eller penger, og jeg slipper å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke har midler til å støtte ulike TV-shop-lignende produkter eller alle som har ambisjoner om å starte trekkspillkarriere her i landet.

-Silje-

Crazy man living in my building..

Fredag forrige uke mottok vi et brev ifra naboene i 5.etasje. Brevet var preget av mindre hyggelig innhold. Naboene skriver om at de har mistanke om en lyshåret pappeskesamlende mann, antakeligvis en kjenning fra politiet, som har tatt seg friheten til å flytte inn i en av kjellerbodene i vår blokk. Videre skriver de at grunnen til denne mistanken er at de ved flere anledninger når de har kommet ned i kjelleren så har lyset stått på, de har hørt lyder, og jo da, de har faktisk sett èn mannen sitte inne i boden flere ganger også! Boden er fylt opp av søppel og pappesker, og den siste tiden har det oppstått en kvalmende, ekkel lukt i kjelleren. De beskriver mannen som en nervøs og avvisende type med lyst hår og lyst skjegg. De forteller også om en episode ikke lenge siden der de hadde kommet hjem fra byen klokka 04.00 om natta, og da hadde de sett denne mannen komme opp fra kjelleren med en DVD-spiller under armen. Deretter hadde han spurtet opp trappa og inn i en leilighet i 4.etasje. Hmm, altså tyder det på flere samarbeidende jævler her i blokka som driver med ett eller annet besynderlig. Noen må jo ha nøkler til dørene her.

Dette er alt rapportert til borettslaget skriver de videre, så forhåpentligvis vil det skje en heftig kjellerbod-aksjon snarest.

Hvis du tilfeldigvis skulle lese dette du din bare-tar-seg-til-rette-freak, så forstår du sikkert at jeg og de andre beboerne hadde jeg satt stor pris på om du og dine "kollegaer" kunne ha funnet et annet tilholdssted og betalt for diverse ønskelige saker sånn som vi normale samfunnsborgere gjør. Vi hadde også satt pris på gratis bosted og gratis DVD-spillere, men dessverre er det ikke slik ting fungerer i den realistiske verden.

Hver gang jeg nå skal gå ned med søpla, hente noe i boden vår eller for den saks skyld sette noe ned i boden vår, så holder hjertet mitt på å stoppe i det øyeblikket jeg tar i kjellerdørhåndtaket. Følelsen av å lure på hva i helvette som kan skjule seg bak den tidligere ufarlige døra har tatt overhånd.
Men ikke faen om denne mannen skal vinne over min"?Å-gå-ned-i-kjelleren-frykt" som nå har oppstått.
Jeg må velge:
Skal søpla få stå noen dager og godgjøre seg litt, eller skal jeg ta sjanse på muligheten til på å treffe på en tilsynelatende halvgal fremmed mann i kjellerrommet? Jeg har bestemt meg. Jeg må gå for det siste. Jeg nekter å la søppelposene stå inne i leiligheten slik at de kan få formere seg til et helt søppelberg med bananfluer og maur som glade innbyggere. Konklusjonen må bli at søpla må ut, inkludert deg selv din kjellerbod-boende-jævel.

-Silje-

Jalla fra Jamba

 

Først må jeg bare spørre: Er det mulig?!?

Jeg regner med det er flere som har lagt merke til reklamesnuttene på VoiceTV og MTV fra Jamba og andre pengesnyltere i samme kategori. "…Send sms med RADAR til 2525…." "For kun 25 kroner i uka kan du få denne ringetonen slik at det høres ut som batteriet ditt er tomt for strøm!"

 

Jeg fatter ikke at folk faller for dette. Jeg fatter ikke at folk ikke har bedre ting å bruke penger på. Jeg fatter ikke at det finnes et marked for slike irriterende og sørgelige produkter. Om i det hele tatt kan kalles produkter. Er vi virkelig blitt så lettpåvirkelige? Altså, 25 kr i uka blir 100 kr i måneden som igjen blir 1200 kr i året. 1200 kroner  i ett år på å ha en ringetone som der for eksempel Linni Meister prøver seg på sangen Surviver med sin smurfestemme.  Seriøst. Det er så dumt. Det er så utrolig tragisk. Det er så jævlig meningsløst! Jeg har ikke engang sympati for alle fjortissene og de andre barna som faller for dette. Og den beste av de alle: "Èn ringetone som er så høy at ikke foreldre og lærere kan høre den. Send sms STILLE til 2525" Helloooo?!!? Da til og med kodeordet er STILLE må de vel forstå at de betaler 25 kr for en ringetone som ikke består av noe som helst?!

Jeg kunne ha ramset opp tusenvis av lignende eksempler, men jeg kjenner jeg blir fysisk kvalm bare på tanken av flere Jamba-produkter.

Jeg er overbevist om at verden hadde blitt et bedre sted uten dette tullballet. Tenk om alle de de som blir lurt av dette hadde brukt pengene på noen som virkelig hadde trengt de. Vi hadde sluppet å bli vettskremt hver gang den ved siden av deg på trikken får en sms som varsles av en jævlig høy ALARMlignende-meldingstone. Og man hadde sluppet unna nettopp alle håpløse reklamefilmene med den masende stemmen som  nærmest trygler deg til å abonnere på 4 ulike ringetoner i måneden.

 

Igjen, er det mulig?!?

Nei, jeg klarer meg fint uten Lene Alexandra som bakgrunnsbilde, 3D-spill eller Jag är en gummibjørn-ringetone.

Lørdags-hobby

Forrige helg fikk jeg erfare den herlige legevakt-ordningen her i Oslo. Kroppen min bestemte seg selvfølgelig å svikte på en lørdag, den travleste dagen for de stakkars helgevakt-arbeiderne i sine hvite frakker.

Dagen begynte så bra. Hadde til og med planer med alkohol på kvelden, Men neida, etter èn time jeg hadde våknet visste jeg at jeg måtte ned til legevakta, få en resept og starte på pencilinkur. Det jeg i midlertidig ikke visste at det skulle være så jævlig vanskelig og langtekkelig for å få denne lille reseptlappen!

Jeg tok trikken (miljøbevisst som jeg er) ned til Hausmanns gate. Det er der de holder til, Oslo Legevaktsentral. Pøh, legevaktsentral meg i ræ……. Anyway, Jeg gikk rolig inn og så at det ikke bare var meg som syntes synd på seg selv i dag. Ordningen var sånn at det var tre båser med legesekretærer som alle må igjennom først slik at de kunne sende deg til den riktige avdelingen. Jeg snudde meg til venstre og fikk øye på en lang søyle med digital tall-viser på toppen. "Så fantastisk herlig med køsystem på legevakta" tenkte jeg, og var glad for at det ikke var noe benbrudd eller lignende jeg hadde påtatt meg. På denne søylen var det kun èn knapp med en lapp ved siden der det stod: "Trykk her". Ja, logikk er et pussig fenomen… Som takk for at jeg trykket på denne knappen fikk jeg en lapp der det stod "143" Jeg kikket opp mot den digitale tavlen: "130" Jaja, ikke så verst det da, tar sikkert ikke så lang tid? besluttet jeg. Etter hvert forstod jeg at det kun var 2 av de 3 båsene som var i bruk. Og da klokka viste 12.30 tok hungeren over for den ene av de to, jepp, hun fant ut at det var tid for lunsjpause…

Etter 45 minutter i kø nummer 1 var det endelig nummer 143 som plinget opp. Jeg fortalte kort og greit hva som var problemet, og et kort øyeblikk så det faktisk ut som jeg skulle få min resept med en gang og slippe å måtte komme inn til lege i det hele tatt. Den tilsynelatende snille legedamen stilte meg noen spørsmål angående min tilstand, og det så ut som jeg svarte korrekt på alle spørsmålene! Bortsett fra det siste… "Har du vondt i ryggen?" var det avgjørende spørsmålet. "Jeg kan ha antydning til det ja, bruker å ha det av og til, men ikke kjent noe nå", svarte jeg. I det øyeblikket jeg hadde sagt dette hadde jeg avgjort skjebnen min for de kommende timene.

"Da MÅ du få en lege til å se på deg", sa legedama jeg trodde jeg hadde blitt så glad i. Forvirret og irritert prøvde jeg å vri meg unna, men nå stod kvinnemennesket på sitt:

"Nei! Du må nok inn til en lege, slik er reglene, slik må prosedyren bli i dag."

Jeg innså at jeg hadde tapt, det var bare å sette kurs mot venterom nummer 2. Det første jeg la merke til der var en samtale mellom to eldre: "Nå har jeg sitter her i 2 timer, så nå må det vel være min tur snart?!" Ching-ching lissom…

Det var bare å sette seg ned å vente på at ditt navn skulle bli ropt opp. Denne oppgaven med å rope opp neste pasient var tildelt ei yngre dame med utenlandsk opprinnelse. Hun har nok aldri fått så mye oppmerksomhet som hun får på legevakta. Alle sine øyne stirret forventningsfulle på henne hver gang hun kom ut fra døra med tilgang til venterom nummer 3.

Jeg innså raskt at dette oppholdet faktisk kunne ta flere timer. Da klokka ble 14.30 var det endelig mitt navn som ble ropt opp. I det jeg reiste meg opp kjente jeg flere halv-sjalue og irriterte blikk følge meg. Navnopproper-dama førte meg til venterommet til "Legestue nummer 19". Der møtte jeg igjen gamle kjenninger fra venterom 2. Hvor lenge vi skulle vente her var det ingen som visste. Ingen som brydde seg hva ditt problem var, om du hadde det travelt, hvor lenge du hadde ventet.

Etter èn time til i "venterom-tilstand" hadde jeg mistet troen, men nå var jeg i hverttfall først i køen til å komme inn til legen. Og jada, der blir kontordøra åpnet og to vennlige legeøyne ser på meg: "Du, beklager, du må nok vente litt til. Jeg har bare en annen pasient som jeg må sjekke på avdelingen ved siden av her."

Are you kidding me?! Klokka var blitt 15.15.

Etter enda ti minutter kommer legen tilbake og endelig får jeg komme inn og få min resept. Hah, så enkelt er det ikke. Leger vil gjerne høre og skrive om ALT rundt ditt problem. "Har du hatt vondt lenge?" "Hva slags symptomer?" "Ja, må bare kjenne litt på ryggen din jeg…" Etter noen minutter med litt klemming på kropp og spørsmålsrunder tar han en besluttelse: "Ja, du må nok få en antibiotikakur du." Nei, sier du det du… Har bare brukt tre og en halv time på legevakta fordi jeg ikke har noe bedre å finne på en lørdagsettermiddag…

Men endelig da, jeg fikk beviset. Et bevis for å få ut en pencilinkur på 10 små tabletter. 267 kroner måtte jeg punge ut. 267 kroner for 220 minutters venting + 10 minutter hos den mektige resept-ansvarlige. Det paradokse og det mest ironiske er jo at jeg kunne ha sluppet unna allerede hos den første hvitkledde..

Vel, jeg fikk det jeg kom for, men jeg hadde virkelig ingen anelse om at et velferdsland som Norge kunne ha en mer kronglete og vanskelig legevaktløsning. Ikke får man noe informasjon eller tidsbegrep på når det er din tur heller. Skal du til legevakta i Oslo så pass på at du har noen timer til overs, at du trenger ikke akutthjelp, at du har foreberedt velformulerte og korrekte svar, og at du har med deg over 250 spenn slik at du kan betale timelønnen til de ansatte.

 

-Silje-

 

 

.

 

Ho-ho-ho! Merry Christmas…

Snart er det jul, igjen. Eller, det virker i hvert fall sånn. Ennå er det nesten to måneder til den 24. desember der høydepunktet for mange er å se på Disneys julekavalkade på dagen og åpne presanger på kvelden.

I matbutikkene kan man allerede få kjøpt julebrus, marsipanpølser, Fjordlands juletallerken(!), og ikke minst Lambi juletoalettpapir. Det har alltid fascinert meg hvor lett påvirkelige vi mennesker er. Er det jul, putter produsentene bare på rødfarge og julebjellesymboler på et produkt, og vips man er solgt. Det samme gjelder for eksempel påsketiden. Da er det gule kyllingpyntefigurer, appelsiner og påskeskinke som gjelder. Men hvorfor er det sånn? Jeg har liten tro på at marsipankulene fra Nidar smaker noe annerledes bare fordi posen er preget av andre symboler og farger enn til vanlig? Og det kan da ikke bli en  mer behagelig å tørke seg i ræva bare fordi lambisauene har fått på seg røde julenisseluer? Det er det som er med sånne type produkter. Bare det ser bra ut og blir tilpasset ulike tilstelninger, så tror vi at det smaker, lukter eller fungerer annerledes. Dumme som nek er vi egentlig, faller for knepene hvert jævla år. Og ja, inkludert meg selv… Et annet godt eksempel på dette er noe en venninne av meg har fortalt:  I den tiden hun jobbet som ekspeditør i et bakeri, så hadde de et brød som til vanlig het "Tysk Grovbørd". I anledning vinterhalvåret skiftet leverandøren design og navn på brødposen til: "Skibrødet". Jeg regner med at du ser poenget… 

Et produkt som aldri slår feil og som kommer hvert eneste år, er alle julesangene på CD produsert av en tidligere Idol-deltager eller en artist på 50pluss som man ikke husker å ha hørt noe fra de siste ti årene.  "Dette er garantert julegaven som alle ønsker seg!!!"  Eh, nei ellers takk, jeg klarer meg nok fint uten. Men jeg føler sterkt med alle de stakkarne som faller for dette trikset hvert år, og som ikke husker at de kjøpte en lignende plate i fjor der det var Wenche Myhres tur til å synge ut om hellige netter  og bjelleklang. 

Og enkelte mennesker tar jo helt av da det gjelder det her med jul. Hvert år kommer det selvfølgelig alltid noe nytt og enda bedre enn det man ble påprakket til å kjøpe i fjor. Dette året har det kanskje kommet rosa juletrekuler, ikkesmeltende snømenn eller sunne pepperkaker med nødvendige næringsstoffer. Can`t wait…

Julenissen… Et fenomen jeg aldri helt kommer til å forstå. Hvorfor skal man lyve for barna om at det bor en mann på Nordpolen med flere dverglignende hjelpere som har som jobb å lage gaver året rundt? Og skummel som faen er denne typen også. Jeg likte dårlig besøket på juleaften av den tjukke mannen med "liksomskjegg" rød drakt og falskt smil. Jeg liker generelt dårlig folk som utgir seg for å være noen andre enn det de egentlig er. Og særlig når det går over i bokstavelig og visuelt form. Nei, sorry, jeg finner det lite tiltrekkende at en ukjent halvfeit mann skal ha deg opp i fanget sitt, samtidig som han lurer på om du har vært snill eller slem. That is just freaky.

 

Pappa sier at vi må ta vare på tradisjonene. Men er det riktig å kalle det tradisjoner når man har nettopp har disse mulighetene med å kjøpe juleøl, medisterpølser og 7-sorter-kaker i èn og samme boks flere måneder før det hele egentlig starter? Dessverre er ikke jeg av den typen som vil engasjere meg i all denne førjulsstriden. Julegaveshopping, advendtskalendere, julestjerner og englefigurer venter jeg med til desember. Jeg gleder meg til jul jeg, og medisterkaker, poteter og julebrus smaker aldri ellers så godt som nettopp som på juleaften. 

 

-Silje-

 

 

 

 

 

 

10 tips for deg som matvare-kunde

 

Hver tirsdag ettermiddag og annenhver lørdag sitter jeg i kassa til en butikk-kjede med slagordet "Bare lave priser". Som student trenger man litt ekstra cash til husleie, husholdningsartikler og annet nødvendig stæsj.

Det som slår meg hver eneste gang jeg er på jobb, er hvilken tiltro kundene har til lille meg som egentlig har kun èn enkel oppgave: Ta imot penger for varene, og gi riktig pengebeløp tilbake. For meg som kassa-ansvarlig ønsker jeg å dele noen teorier som kan gjøre det enklere og tidsbesparende for deg som kunde!

 

1, Ønsker du å klage på èn vare, henvend deg til noen som arbeider ute ved hyllene i butikken. De henter gjerne en ny og bedre vare til deg uten noe problem. Jeg som sitter i kassa har ikke anledning til å passe på pengeskrin samtidig som jeg skal løpe rundt etter produkter og skrive opp hva som eksakt er feil med varen du ønsker å bytte.

 

2, Jeg er dessverre verken tankeleser eller kokk. Hva du ønsker til middag den og den dagen er dermed vanskelig å vite, men jeg kommer gjerne med middagstips. Men ikke gidd å slakte mine forslag da det er du selv som faktisk oppfordrer meg til å komme med noen tips.

 

3, Ja, jeg er enig om at det er helt meningsløst at ølsalget i Norge stenger 20.00 på hverdager, og 18.00 på lørdager! Men dette er ikke min bestemmelse, og da du og tusen andre bestemmer dere for å handle inn etanol fem minutter før ølsalget stenger, så husk at det er ikke min feil når klokka er blitt 18.05. Ikke værsåsnill, ikke bruk energi og krefter på å kjefte på meg. Jeg kan beklageligvis ikke forandre på denne regelen, men neste lørdag kan du kanskje handle inn helgens drikkevarer litt tidligere. Da slipper du den lange køen og spørsmålet om du faktisk når kassabåndet før det er for sent.

 

4, Ikke klag om du må betale 0,50 øre for en bærepose. Butikken må selv betale for plastposer, og tenk på hvor miljøvennlig det faktisk er at ikke alle bare kan ta ti poser hver og slenge de hvor de vil. Dessuten så er prisen på bærepose hos oss de billigste! 

Forresten, det med bæreposer er faktisk interessant. Spør jeg om èn kunde ønsker bærepose er det nemlig to svar som er gjennomgående:

"Ja, selvfølgelig må jeg ha noe å bære i"!? med himlende øyne

eller

"Nei, bærepose har jeg så klart tatt med meg hjemmefra", samtidig som de vifter beviset oppi trynet ditt.

Trenger jeg flere eksempler? Folk er forskjellige, og dine selvfølger kan være helt de motsatte til neste kunde. Grunnen til at jeg spør om du ønsker pose er for at du skal slippe å bære deg i hjel på veien hvem med 3 liter melk, 4 liter juice, 2 brød og 5 kg mel. Dette er bare et standard servicespørsmål.

 

5, Er du èn av de som kommer inn etter en lang arbeidsdag kledd i svart dress og slips, stresskoffert og laptop under armen, og mobilen i hånda, så betyr ikke det at du er et bedre menneske enn meg. Ikke misforstå meg. Om jeg sier "Hei" til deg, så tar jeg det ikke personlig hvis du ikke skulle svare. Men selv om du er travelt opptatt i mobiltelefonen, der samtalen dreier seg om å tjene enda flere penger på kortest mulig tid, så er det fint om du gidder å bruke fem sekunder på å finne frem lommeboken, betale for varene dine og flytte deg ut ifra køen. Det er nemlig god sjanse for at det står flere kunder bak deg som ikke er interessert i å bruke en halvtime på å stå i kø.

 

6, Spør jeg om du vil ha kvittering så er dette bare et forsøk på god kundeservice. Med denne lappen kan du selv sjekke at jeg ikke har slått inn noe feil, og dette er ditt bevis på at du har betalt for varene. Skulle du være misfornøyd med èn vare så må du også ta med kvitteringen Dette er ikke fordi vi tror at du lyver og tror at du kjøpte varen et annet sted, men dette er standard prosedyre uansett om du ønsker å bytte noe på H&M eller på nettopp Rema1000.

 

7, Frukt og grønnsaker er en interessant ting. Hvorfor skal det være så vanskelig å legge pærer i en pose og bananer i en annen pose? Ti rullende epler i hver sin retning på kassabåndet gjør ikke at mitt arbeid går noe raskere. Dessuten kan det da ikke være mye hyggelig å tenke på alle bakteriene som får mulighet til å feste seg på epleskallet. Men ikke putt alt i èn og samme pose, det blir ugunstig. Frukt og grønt har nemlig ulik kilopris. men dette skjønner dere vel…

 

8, Jeg setter gjerne pris på om kundene legger på de blå, rektangelformede markørene som signaliserer neste kunde. Kassebåndet går nemlig automatisk og det er ikke alltid like lett for meg å vite hvilke varer som tilhører hvem når alt ligger klint inntil hverandre. Det er alltid like kjedelig for begge parter å måtte bruke tid på slå inn varer i retur…

 

 

9, Ja, det er godt mulig at èn vare er dyr, men jeg har ingen innflytelse eller makt verken på pris eller varebestilling. Henvend deg til butikk eller -innkjøpssjefen, de hører gledelig på kundenes synspunkter og bestiller godvillig et produkt om det er noe spesielt du er ute etter. Vi er selvfølgelig bevisste på at kunden har alltid rett, og er helt klare på at uten dere hadde ikke vi hatt noen jobb.

 

10, Om du har hatt en dårlig dag, så tviler jeg på at det er min eller noen andre i butikken sin skyld. For all del, jeg hører gjerne på hva du har å fortelle, men jeg er ikke utdannet psykolog som kan komme med tips for å gjøre hverdagen din lettere. Alt jeg vet er at man kommer langt med et smil!

 

-Silje-