Jeg har sagt det før; skriving for meg er terapi. Det har det vært lenge og det er det fortsatt. Dette er en av mine verktøy for å sette ord på følelser jeg ikke klarer å beskrive verbalt. Skriveterapi er jo blitt et ganske kjent uttrykk som brukes i mange ulike sammenhenger, for eksempel ved stress og sykdomstilstander for å nevne noe.
Denne uken her har vært ganske hektisk og bananas, på både godt og vondt. Forrige helg var det topptur med ingen stressede tanker og bekymringer i hodet, kun nytelse og følelsen av at livet er på topp akkurat nå. Så kan ting snu raskt når man kommer tilbake til hverdagen og “det virkelige liv”. Glede blir til bekymringer og til slutt blir bekymringer til sorg. Midt i uka får jeg et plutselig et høydepunkt av en ganske uventet, men hyggelig beslutning, noe som jeg skal komme tilbake til i et senere blogginnlegg – akkurat nå er det uansett ganske ubetydelig i det store og det hele (nei, jeg er ikke gravid og har heller ingen planer om det for de som måtte tenke i de baner) . Så er det en ny dag med å holde maska på jobb og i hverdagen generelt, og akkurat det går greit for min del – jeg klarer (til en viss grad) å koble på jobbe-Silje nesten uansett situasjon, jeg er tilstede når jeg må og leverer også 100 prosent når jeg skal. Jobbe-Silje er pålogget enten det er på Sterk Treningssenter eller jeg har hjemmekontor eller skal i møter. Jeg har et bokmanus i papirformat som skal korrekturleses, kommenteres og granskes, jeg har artikler som skal sendes inn før deadlines og jeg har andre plattformer som kontinuerlig skal fylles opp med nytt innhold. Dette går også greit – helt til det bare sier stopp. Og da mener jeg skikkelig stopp. Lørdag formiddag knakk jeg sammen – bokstavelig talt. Du vet, når man begynner å strigråte og hulke slik at man gisper etter luft, etterfulgt av skikkelig karusellmigrene som gjør det umulig å stå oppreist. Det var først nå kroppen min “hadde tid” til å faktisk kjenne på følelser som har vært innestengt de siste dagene, og alt bare eksploderte på null komma niks når jeg endelig hadde en dag fri til å tenke på andre ting enn jobb, deadlines og mailer som må besvares. Å miste noen og akseptere at noen har gått bort er alltid vondt, og det å være involvert når noen nær deg er i en stor sorg vil naturligvis påvirke en selv også. Jeg hater å bli påminnet om døden. Jeg hater døden og jeg er livredd døden. Den har kommet så brått på så altfor mange ganger og jeg vet den vil komme igjen og igjen. Det er vel derfor jeg også er så tydelig på å leve i nuet.
Som jeg så fint fikk høre i dag: “La følelsene komme – det hjelper”. Og følelsene mine kommer blant annet når jeg nettopp skriver. Samtidig får jeg forklart meg til mange på en gang uten å måtte si noe mer konkret om hvorfor jeg kan virke litt fraværende akkurat nå. Når det er sagt; det går helt fint, men jeg vet jeg får migreneanfall når kroppen ikke er på topp. Og akkurat nå er ikke kroppen på topp. Bølger av sorg og vonde følelser velter inn når jeg minst aner det, og det tar både krefter og energi, noe jeg vet jeg bare må akseptere.
Og en annen viktig ting som min kjære samboer sa i går: “Man må bli flinkere til å fortelle folk at man er glad i dem og hvor mye de betyr, før det er for sent.”
Det koster så lite, men betyr så mye. Det gjør godt å si, og det gjør godt å høre.
🙂
– Silje Bjørnstad –
